Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Hadsel, Norland: Det er et av disse husene du suser forbi langs fjordtarmene i Nord-Norge. Midt mellom havet, tunnelen, himmelhøye tinder og E10, kan du se myriader av gamle fiskerbonde-gårder. Esters hus er ett av de få hus i den avfolkede bygda Myrland som det er lys i hele året - men langt fra døgnet rundt. Hun står ikke opp tidlig med mindre hun må, og hun må jo ingenting. Hun kan tross alt gjøre det meste akkurat som hun vil når livet er en hjemme alene-fest.
For når hun først er så heldig at hun har sitt eget hus, så skal hun bo i det óg, tenker hun.

Ester er pleietrengende og står alene i hverdagen, men med god hjelp av det hun kaller sine menneskelige velgjørere. Noen av dem har kjent henne hele yrkeslivet. Første gang Agnes Pettersen i hjemmetjenesten i Hadsel rullet inn på gårdsplassen for 15 år siden, gjorde hun generaltabben som fremdeles får Ester til å le. Hun parkerte med snuten i medvind. Da hun åpnet bildøra ble den tatt av vinden og krøllet inn mot bilkroppen.

Agnes Pettersen i Hjemmetjenesten i Hadsel på visitt hos Ester Fjordbakk.

– Ja, de sier jo at man ikke skal åpne døra mot vindretninga når det er uvær. Dèt gjør jeg ikke en gang til, sier Agnes og rister på hodet.

Og den gangen Agnes kjørte inn på gårdsplassen og aldri kom inn døra, tenker Ester fortsatt på. Det var storm da også, forteller de. Ester ble sittende en stund på kjøkkenet og jamre seg av engstelse, før hun gikk ut i gangen og så at alle banan-eskene hun hadde stående der var borte. Og hvor ble det av Agnes?
– Det var ikke verre enn at hun hadde gått for å hente ved til meg, sier Ester, og gløtter på velgjøreren sin.
– Men det var jo fare for at strømmen skulle gå, sier Agnes ettertrykkelig.
– Så ved måtte du jo ha, for helsa sin del.

Agnes Pettersen i Hjemmetjenesten i Hadsel på ett av sine talløse besøk hjemme hos Ester Fjordbakk. 

Etter babyrushet

Etterkrigstidens babyrush har en mannsalder senere gitt oss eldrebølgen, samtidig som vi har stadig færre mennesker til å ta vare på de eldre. Myndighetene sier at Teknologi skal bidra til at ansatte i helse- og omsorg kan effektivisere tjenestene. Skal myndighetene få oss til å tro at roboter skal kunne gi oss kjærlighet? Er dette bare en unnskyldning for å spare penger? Eller er det hjelpemidler som faktisk gir oss verdighet og muligheter? Velferdsteknologien er uansett en del av fremtiden for oss alle, og fremtiden kommer raskt. Innen 2025 skal omsorgen vi har for hverandre, i hvert fall den lovpålagte, være spekket av digitale hjelpemidler. Derfor bestemte vi oss for å besøke dem det faktisk angår. Hvordan foregår eldreomsorgen i 2020? Og hvilken rolle kan teknologien spille i unntakstilstander med pandemi?
Her får du møte enestående Ester. Hun står alene i hverdagen, men med god hjelp av hjemmetjenesten som reiser land og strand rundt for å gi henne hjelpen hun har rett på.

På fire øyer

Hadsel er en kommune som åpenbart ble tegnet opp den dagen transporten forgikk til vanns, ikke bak rattet på en Volkswagen Caddy. Agnes Pettersen i hjemmetjenesten starter morgenen med å gå ombord i ferga på Hadseløya. 44 minutter senere hopper hun i land på andre siden av fjorden. Og der, på fergekaia, setter hun seg og forbereder dagens runde – for her har nemlig hjemmetjenesten egne kontorer. Hadsel kommune har omsorg for pleietrengende og hjemmeboende eldre spredt over fire øyer. Havstrekningene og fjordtarmene er en del av arbeidshverdagen. Kanskje de skulle hatt en egen karavell med helsepersonell som tok seg frem i sjøsprøyten? Uansett - noen timer etter at ferga klappet til kai, sitter Agnes Pettersen og ruller av bandasjen hun rullet på forleden dag. Sårene på foten til Ester har ikke grodd denne gangen heller.

– Jeg har fått “den siste olje” mer enn én gang, men jeg er her fortsatt! sier Ester.
Hun ble født på loftet i dette huset samme år som HKM Kong Harald ble født. Her hjemme vet Ester hvor hun har alt. Og selv med ett glassøye og ett øye med nedsatt syn, får hun fortsatt med seg at jeg har spist opp bløtkakestykket, og fyller på med et nytt. På ovnen står potetene på kok, og hun har gjort klart til å lage fiskeboller i dag. Hun spiser vanligvis tre fiskeboller til middag, så porsjonen hun lager i dag kan vare uka ut - eller hives i fryseren for å ligge og vente til neste gang hun får lyst på fiskeboller. Rundt halsen hennes dingler en telefon fra ei snor. Hun har klipset fast trygghetsalarmen i den samme snora oppe ved nakken – håndleddene er for belemret med psoriasisleddgikt til at hun klarer å ha på seg armbåndet alarmen normalt festes til kroppen med. Men denne røde knappen rører hun sjelden og aldri. Selv ikke de gangene hun har hatt et fall midt på natta, uten å komme seg opp igjen. Da har hun blitt liggende og se på klokka, i påvente av at hjemmehjelpa kommer på runden sin på morgenkvisten.

– Pleierne er milevis unna, og det vet jeg godt. Det er ingen pleiere som bor på denne sida av fjorden, og det er heller ikke nattevakt på denne sida av fjorden. Da må noen kjøre rundt Lofast, og det tar timesvis. Nei, det blir mye styr om jeg trykker på den knappen. Men hjelp hadde jeg nok fått, sier Ester.


- Jeg trenger hjelp til mye, men klarer også mye selv, sier Ester Fjordbakk. 

Hun trenger mye hjelp i hverdagen, men hjemme i huset hun har bodd i hele livet, har hun funnet en måte å fungere på. Å bevege seg fra kjøkkenbordet til vasken er en seier for henne som hun feirer hver eneste dag.
– Jeg vet at mange må strekke seg for å hjelpe meg. Men jeg har også hjulpet mange i min tid. Det får så være at jeg er den som trenger hjelp nå.

iPad i skuffa

Hun har justert livet sitt rundt de faste besøkene fra hjemmetjenesten tre ganger i døgnet. Hun har tilpasset rutinene ned til minste bløtkakesmule - for kaka står klar når de kommer.
For i likhet med mange eldre i dette landet ønsker hun å bo hjemme. Lenge. Ester har sett tider komme og gå, og har opplevd tider da bygda myldret av liv. Nå er den avfolket, og husene er omgjort til fritidsboliger som er sporadisk besøkt.
– Føler du deg noen ganger ensom?
– Nei. Jeg har et orgel jeg kan sette meg ved og jeg har en TV. Jeg har såpass dårlig syn at jeg mer hører på TVen enn jeg ser på den, hvis du skjønner, men det er selskap i den.
– Får du mye besøk?
– Tror du virkelig det? Hehe. Neida, jeg har slett ikke dårlig omgang. Her er mange gode hyttenaboer og jeg har en nevø som bor en times kjøring unna, forteller hun.


Å spille orgel og se på TV er to av syslene Ester sverger til i tilværelsen.

Mange eldre tilbys digitale hjelpemidler, men Ester takker nei.
– Hvis jeg hadde startet med den teknologien for 40 år siden, hadde det kanskje vært aktuelt for meg å ta slikt i bruk. Jeg fikk en iPad i 70-årsgave fra nevøene mine. Nå ligger den i en skuff. Jeg er ikke dum, jeg har gått med stor båt og startet motor og sånt, men den der lille tingen - hvor enn anvendelig han enn er - så ligger det ikke for meg å bruke den, sier hun.

– Hva tenker du om teknologien som er på vei inn i helsetjenestene?
– Det høres veldig fremmed ut for min del. Jeg hadde kanskje trivdes med det hvis jeg ikke kunne klare meg med det jeg har. Så ja, for all del, hvis det fungerer er det bare å ta det i bruk!
Er det et alternativ for Ester å bo i omsorgsboliger og ha hjelpen i nærheten? Hun kikker ut av vinduet ved dette spørsmålet.
– Jeg har prøvd det flere ganger, når jeg har hatt sykedøgn og opptrening etter en operasjon, og det ligger ikke for meg. Jeg ser ikke for meg å sitte og stirre inn i en vegg. Den utsikta her vil jeg ha så lenge jeg kan. Helt til den dagen det ikke går. Da går det ikke lenger, sier hun.
Senga hennes er for lengst hentet ned fra loftet og står nå rigget til bak et forheng i stua. Det er flere år siden hun har satt sin fot i andre etasje - og fryseren er full. Det kommer godt med når nærmeste butikk er 40 minutter unna.
– Jeg har jo heller ikke vært vant til å fly av gårde til butikken i tide og utide. Vi gikk i fjøsen når vi trengte melk og var mye på havet. Det er sånn jeg liker det, sier hun.

Med god hjelp har hun klart å overleve mange strie tørner med sykdom og innleggelser, og hun takker ja til behandlingsmulighetene som tilbys. Hun lot seg bandasjere med larver i såret i Tromsø for å fjerne gammelt vev - selv om det kilte fryktelig da de hadde spist opp alt og begynte å bli sultne igjen - og er fast bestemt på å reise seg igjen hver gang noe måtte skje. Det er en del av den hun er nå.
– Handler hverdagen mest om helse akkurat nå?
– Nei, det tillater jeg ikke. Livet er mer enn å bare overleve, sier hun.

En rød knapp og en klapptelefon er Esters forbindelse til omverdenen.

Mer enn en rød knapp

For at flere skal kunne velge å bo hjemme, som Ester, må det i årene som kommer mer teknologi til enn en rød knapp. Ifølge direktoratet for e-helse er det helt avgjørende å i utstrakt grad introdusere teknologi for å ta vare på alle eldre.
– Den demografiske utviklingen sier at det ikke vil være nok helsearbeidere i fremtiden. Vi blir eldre, vi lever lengre og med flere sykdommer. Å kunne bruke teknologi i helse- og omsorgstjenesten er helt avgjørende, sier Karl Vestli, divisjonsdirektør strategi og portefølje i Direktoratet for e-helse.
– Hvilke tilbakemeldinger gir brukerne av de mange pilotprosjektene som rulles opp?
– Tilbakemeldingene er at de opplever større trygghet. Det er noe med at det er noen som raskt kan ta kontakt hvis brukeren trykker på en knapp, at brukerne kan være trygge på at doseringsmaskinen gir den rette dosen, og at det i form av varslinger eller alarmer fanges opp hvis noe unormalt skulle skje. 
– Men skal roboter kunne gi oss kjærlighet, og er dette bare en unnskyldning for å spare penger? Vil digitale hjelpemidler kunne erstatte omsorg og menneskelig kontakt?
– Det er et stort spørsmål, men veldig interessant. Det erstatter jo ikke menneskelig kontakt. Det vil fortsatt være viktig. Men å kombinere menneskelig kontakt og teknologi vil klare å dempe noe av trykket, sier Vestli.

I lys av dagens unntakstilstand med pandemi kan teknologien komme til å bli introdusert raskere og med større omfang. 

– Situasjonen vi står i nå aktualiserer bruken av velferdsteknologi ytterligere. Å legge til rette for oppfølging av pasienter uten fysisk kontakt er ekstra viktig. Et typisk eksempel på løsninger som rulles ut akkurat nå, er at pasienten får tilgang til måleutstyr eller skjemaer der de kan overvåke sin egen situasjon. Flere eksisterende løsninger skreddersys til den nye situasjonen og erfaringene vi høster nå.

Ester ble kort tid etter dette intervjuet lagt inn på sykehus med blodforgiftning. Hun er nå på bedringens vei og er tilbake på Myrland. Hun melder om at hun har fryseren ekstra full og tar
hver dag som den kommer.