Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Hadsel, Nordland: Én etter en legger de servietten på fatet og skyver seg fra bordet. Pølsegrateng og jordbær med vaniljesaus sto på menyen i dag.

Helsefagarbeider Iven Hadsel er tilbake på post etter å ha glimret med sitt fravær i en time. Han legger fra seg et begravelseshefte på bordet. Det plukkes opp og sendes rundt. Forsida er prydet av et ansikt beboerne kjenner godt.

– Hun satt sammen med oss og spiste kvelds ved dette bordet i forrige uke. Hun sa god natt og gikk og la seg. Neste morgen dukket hun ikke opp til frokost, sier Ingeborg Rasmussen (89) og titter ned i boksen middagen ble levert i.
Hun klarer ikke helt å komme overens med tanken på at hun fikk potet og makaroni i samme middagsrett.
– Har du noen gang spist potet til makaroni?
Hun rister på hodet, før hun smiler fra øre til øre, blunker, vipper ned spaken som utløser bremsa på rullestolen, og skyver seg fra bordet.

Hun kjente vedkommende som gikk bort godt. Hun var naboen hennes, og med i et lite trespann av venninner som bodde på rad og rekke på Thodebo Omsorgsboliger.
– Sånn er livet, sier hun og ruller ut av rommet.

Testprosjekt

På heldøgns omsorgsboliger (HDO) er de leietakere i sine egne hjem, med tilgang til hjelp døgnet rundt. Fra alle bygder, nes, utposter og innposter i Hadsel har de stimlet sammen i det flunkende nye fellesskapet.

Thodebo er Hadsel kommune i Nordland sitt pilotprosjekt for å implementere ny teknologi i eldreomsorgen.

20 leiligheter på rad og rekke i to etasjer, et testprosjekt for den nye teknologien Hadsel skal ta i bruk. Men hvordan fungerer denne teknologien i praksis, og hvordan tilpasser de eldre seg denne futuristiske høyteknologien? Og trives de med den?

Ingeborg viser oss rommet sitt, og proklamerer at det mest teknologiske hun har her er “en litt vanskelig lysbryter på veggen” og en TV. Men om dagen skulle komme når hun trenger mer hjelp, kan en liten boks monteres på rommet for å følge med henne døgnet rundt med sitt ene, varmesøkende øye.

Den vet om hun har vært litt for lenge på badet. Den vet om hun sitter eller står eller er på tur ut av senga. Om hun skulle falle, vil det bli kode rød og alarmen vil utløses hos pleierne, og et bilde fra rommet hennes vil dukke opp på en skjerm.

– Vi velger selv hvor mye av denne nye teknologien vi vil ha på rommet. Jeg trenger foreløpig ikke en sånn en oppi hjørnet, jeg klare mye selv og tilkaller hjelp hvis jeg trenger det, sier Ingeborg.

Sammen med mannen sin, Reidar, bodde hun 12 km fra Stokmarknes, sentrumet av kommunen der mange av kommunens tjenester tilbys. Han trengte mye stell om nettene, derfor søkte de seg hit.

– Vi bodde hjemme i alle de år og ingen ville flytte. Men jeg nyttet høvet da han ble innlagt på sykehus, så han ikke rakk å protestere. Men jeg tror i grunn at han satte pris på det, for han trivdes her fra første stund, sier hun. 
I dag har hun bilde av ham på nattbordet og bor på enerom.

Nedover korridoren bor mennesker hun har stått konfirmant med og sambygdinger hun har kjent hele livet. Noen kan hun mimre med, andre husker ikke hvem hun er lenger.

For sikkerhets skyld

Inne i leiligheten til Johan Johansen er det sofa, seng og et lite kjøkken. Her er heis, håndtak, rullestol, sengehest og en dosett som kan synge. Døra står på vidt gap til et romslig bad, som den alltid gjør for sikkerhets skyld.

Johan bor alene, men har en Roommate. Oppe i hjørnet over senga henger forsikringa om at han ikke blir liggende på gulvet hvis han skulle få overbalanse. Han er svak til beins, men hodet er krystallklart. Han har gitt oss tillatelse til å se nærmere på velferdsteknologien han har takket ja til.

Teknologisk omsorg: Ved hjelp av denne boksen med varmesøkende kamera holdes digitalt tilsyn med beboere som ønsker det selv.

– Jeg har hatt tre slag, men ingen av dem har gått ut over hodet, forteller han.
– Alle ganger gikk det ut over føttene, så jeg har dårlig balanse, sier han, og peker opp mot veggen.
– Han følger med meg i senga, her, og inne på badet, og på gulvet. Men han kan ikke se meg i sofaen. Jeg skled ut av sofaen en gang, og da så den meg ikke, så den har en blindsone. Da ropte jeg, så kom pleierne, sier Johan.

– Ja, vi skal prøve å stille den litt inn. Vi holder fremdeles på med å gjøre oss kjent med utstyret, skyter pleieren Iven inn.
– Det aller viktigste er at vi slipper å forstyrre deg om natta. Per dags dato kan jeg ikke minnes å ha vært innom deg på natta så du har våknet, sier Iven til Johan.
– Jo, den ene gangen da jeg var sjuk, da var du inne, sier Johan.
– Ja, da har var jeg inne, det stemmer.

Thodebo er en del av hjemmetjenesten, og de ansatte har base her. 

Pleierne tar oss med til vaktrommet, som ligger i enden av korridoren der Johan bor. Et blått felt beveger seg rundt i noe rødt, oransje og gult på dataskjermen her inne.
– Der er Johan. Her ser du han sitter på senga, sier hjelpepleier Iven Hadsel.
Varmesensorene viser hvor Johan er og hva han gjør.
– Glir han og faller i gulvet, så får vi melding om det. Da får vi også et lite stillbilde fra kameraet, som viser hva som skjer, forteller Iven.

– Er det et poeng i seg selv at det er varmesøkende kamera dere får opp?
– Ja, det skal jo ikke være overvåking. Eller... det er jo på en måte det. Men det er ei overvåking beboerne har sagt seg villig til å få. Og det er veldig strengt dette. Vi er ikke inne her på datamaskinen og ser med mindre det er noe spesielt og vi får melding om det på telefonen, sier Iven.
– Sensorene innstilles i forhold til behovene hos hver enkelt, og bruker eller pårørende må samtykke i å ta dette i bruk, understreker han.

Ved et fall på beboerens rom utløses alarmen og varmesøkende kamera og stillbilde viser pleierne tilstanden til beboeren.

For å demonstrere hvordan denne fungerer, går en kollega inn og legger seg på gulvet. Det utløser en liten kjede av reaksjoner. Først får Iven en melding på telefonen, så går han inn og ser på dataen. Der dukker det opp et bilde av kollegaen hans på gulvet.
– Nå må vi kvittere på at jeg har sett dette. Ellers kan de ringe.
– Hvem er de?
– Selve Roommate. De som har overoppsyn. De har taushetsplikt, på samme måte som meg. De får også opp melding om at det har vært en alarm.
– Er det et bra verktøy?
– Jeg synes det er et veldig godt verktøy, og opplever at det forebygger mye.
– Du opplever at det funker?
– Ja. Her har vi både demente og veldig klare beboere. Det fungerer for alle.

– Hva med privatliv og besøk?
– Vi har nøkkelkort som vi skal begynne å ta i bruk. Besøkende tar med kortet og henger det på en knagg. Da sperrer de systemet og ber om privatliv.
– Hva skjer hvis det en dag kommer alvorlige tekniske problemer?
– Hvis systemet ikke fungerer får vi feilmelding med én gang. Alt går jo på trådløst nett.

– Hva skjer hvis eksempelvis satellittene blir slått ut og man blir fri for nett i 14-dager?
– Hvis nettet er nede får vi feilmelding på alt. Da må vi bare gå tilbake til å gjennomføre vanlige tilsyn. Vi ønsker jo helst ikke å gå inn i leilighetene med mindre det er helt nødvendig. På en måte er de jo hjemme hos seg selv, og vi er på besøk hos dem. Det er faktisk så strengt at hvis du går inn til noen som ikke har et vedtak på det uten at det er avtalt, kan det regnes som innbrudd. Men vi banker jo på døra og går inn når de sier kom inn, og vi går selvsagt inn til beboerne hvis vi blir bekymret eller får en alarm fra de som har Roommate eller annen velferdsteknologi.

Milevis unna

Thodebo er pilotprosjektet, der de tar i bruk dette utstyret for første gang.
– Har dere oppdaget noen svakheter?
– I starten var det mange feilalarmer, men det var fordi vi hadde stilt den inn feil. Vi gjør oss fremdeles kjent med utstyret, forteller Iven.

Det tikker inn melding på mobilen ved avvik eller utløst alarm.

– Kan det tenkes at det går over deres grense for noen av dem, men at de går med på det fordi de trenger hjelp? Kan de velge mellom tilsyn eller Roommate?
– Da dette startet var min første tanke skal vi virkelig begynne å overvåke folk? På en måte er det ei slags overvåking, men det er en vesentlig forskjell: Vi sitter ikke og ser på dem. Vi går inn kun når det er nødvendig. Det er på en måte som en trygghetsalarm. Hvis noen er dårlig til beins og ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, takker de kanskje ja til dette tilbudet i stedet for at pleierne må kjøre milevis tre ganger i løpet av natta, så kan det være en god løsning, sier Iven Hadsel.

En annen fordel han trekker fram, er at det store avstander innad i kommunen, og tjenesten reduserer kjøretid.
– Men det aller beste er at brukerne ikke forstyrres i nattesøvnen for at noen må inn å se om det står bra til. Vi drar heller når det blir varsel om at brukeren for eksempel ikke er kommet tilbake til senga si etter et toalettbesøk. Det blir en mer verdig og individuelt tilpasset situasjon for våre brukere, sier han.

Nylig har de bestilt inn 10 nye Roommater. Iven er kommunens ressurs på området og har tatt kurs og fått innføring i montering og bruk. De skal i utstrakt grad tilbys kommunens hjemmeboende eldre, og gi utslag i redusert kjøring og nattvisitter.

Men han har også sine betenkeligheter om denne teknologien. Han mener det rettferdiggjør at svært pleietrengende brukere er for langt unna hjelp.
– Selv om man har Roommate og døralarmer, er det sykere folk hjemme enn det det har vært tidligere. Den generasjonen som kommer nå blir fortere syk. Altfor mange blir kasteballer mellom hjem, sykehus og opptrening.
– Men de har friheten til å velge selv?
– Ja, jeg kan ikke trumfe gjennom noen avgjørelser for Johan. Så lenge de ikke er umyndiggjort, kan ingen ta fra dem gleden ved å bo hjemme.

På/Av

Thodebo er en del av hjemmetjenesten, og de ansatte har base her. Men om nettene har alle sine gjøremål ute i felten, og de ansatte signaliserer tydelig at de føler utrygghet ved at det til tider kun er én nattevakt på hele huset. Hva hvis det skjer to ting samtidig?

– Det spørsmålet har vi også stilt oss. Det er den evige utfordringen med avstand, det krever mye fra oss som pleiere her. Hva hvis vi har en knekt lårhals og en hjertestans samtidig, hvem prioriterer vi? spør Iven Hadsel.

Siden Thodebo test-åpnet i februar har det vært syv dødsfall på et omsorgsboligkompleks med plass til 22 brukere. For til tross for at dette skal være omsorgsboliger, ikke ordinære sykehjemsplasser, bor det svært syke mennesker her.

– Blir teknologien en sovepute som kan forsvare lavere bemanning?
– Det er ingen tvil om at vi skulle vært flere på jobb. På nattevakt er vi én på hele huset, og flere beboere er på grensa til sykehjemspasienter, understreker Iven Hadsel.

Helsearbeider Iven Hadsel er resursperson for implementeringen av ny teknologi i hjemmetjenesten i Hadsel kommune i Nordland.

Beboeren Ingeborg Rasmussen er enig i dette:
– Kommunen har én ting å gjøre, og det er å ta seg råd til å ha nok folk på jobb. Jeg opplever at her bor folk som er mye sykere enn de skal. Teknologien er én ting, men det er mange som er demente som åpenbart trenger mer tilsyn enn de får i dag. Det er jo akkurat som om det er vi som sitter her som skal passe på dem. Har dere ikke ansvar for dem som ikke er helt på plass?

– Hva mener du med dette?
– Det er flere som bor her som ikke forstår hvor de er. Vi har fire beboere som stadig kler på seg for å gå “hjem”. Jeg har selv snakket flere fra å legge i vei om natta når pleierne er opptatt. Så kommunen har en ting å gjøre, og det er å sørge for å ha nok folk på jobb. Pleierne springer beina av seg.

Dette er akkurat det vi har lurt på. Tillater vi at teknologien får ta over for oppgaver som burde utføres av mennesker?
– Det er ofte slik at noen sykner til og trenger mer tilsyn og pleie i perioder og kanskje også fast, sier Helse- og omsorgssjef Marion Celius.
– Da er det slik at den øvrige hjemmetjenesten må støtte opp og bidra i større grad, alt etter hva enkeltpersoner har behov for. Det kan også komme dithen at beboere får større behov, og at man må forsterke den kontinuerlige tilstedeværelsen av personell i omsorgsboligen for kortere eller lengre tid, sier hun, og understreker at i nødstilfeller, og i tilfeller der det trengs akutt hjelp, kan pleierne alltid ringe 113. Vi har umiddelbar nærhet til sykehus og akutthjelp, med undergang og heis mellom sykehjem og Thodebo, sier hun.

– Men er det nok bemanning på jobb?
– Vedtakene må justeres ved forandring i brukerens tilstand. Hvis noen får behov for mer hjelp må det innfris, og motsatt. Akkurat på samme måten som det er i hjemmetjenesten til de som fortsatt bor hjemme i opprinnelig bolig, eller i en ubemannet omsorgsbolig. Det kan også komme dithen at beboere får større behov, og at man må forsterke den kontinuerlige personell-tilstedeværelsen i omsorgsboligen for kortere eller lengre tid, sier Marion Celius.

Det er mye som fungerer på Thodebo. Selv med hikke og barnesykdommer i form av lys som skrur seg av om dagen og på om natta og lysbrytere ingen forstår seg på, er det etter et besøk åpenbart en trygghet for beboerne å vite at om noe skulle skje, så blir det varslet. I lys av dagens pandemisituasjon, der eldre er en særlig utsatt gruppe som må vernes mot smitte, kan teknologien spille en avgjørende rolle, ifølge direktoratet for e-helse.

– Økt bruk av digitale helsetjenester er et viktig bidrag i den nasjonale dugnaden mot smittespredning. Både befolkningen og helsetjenestene har vist en enorm evne til å tilpasse seg situasjonen og ta i bruk digitale løsninger, sier Christine Bergland, direktør i Direktoratet for e-helse.

Ifølge Direktoratet for e-helse er den utstrakte graden av helseteknologi også med på å redusere smittefare og øke effektiviteten i den nasjonale dugnaden mot smittespredning. I uke 12 økte de digitale konsultasjonene i helsevesenet med over 300 prosent.