Likeverdighet mellom stat og kommunesektor

Det har i mange år vært et uttalt mål for skiftende regjeringer at statlig detaljstyring over kommunene bør reduseres, og at forholdet mellom nivåene skal være et likeverdig partnerskap preget av rammestyring og dialog. NIBR, TF og Eivind Smith har undersøkt den formelle og reelle statusen for likeverdigheten i partnerskapet mellom staten og kommunene. Det nasjonale partnerskapet er preget av at omfanget av detaljstyrende statlige bestemmelser fremdeles er stort, og det er ingen rettslig likeverdighet mellom stat og kommuner. Men omfanget av øremerkede midler er historisk lavt, konsultasjonsordningen er styrket og nye ordninger for tvisteløsning kan peke fram mot økt rettslig likeverdighet. Partnerskapsordningene i ulike sektorer er formelt sett utformet for å sikre kommunene likeverdighet med sine statlige partnere, men rapporten viser at den reelle likeverdigheten varierer mye, og avtalene erstatter ikke tradisjonell hierarkisk styring på avtaleområdene. Reformen i barnevernet var preget av lite kommunal medvirkning, de regionale avtalene synes å ha liten betydning, og samhandlingen på tjenestenivå fremstår som lite likeverdig. NAV-reformen hadde større grad av medvirkning, avtalene oppleves som mer balanserte og samhandlingen på NAV-kontorene som mer likeverdig. Samhandlingsreformen har hatt omfattende kommunal medvirking, men selv om avtalene og samhandlingen om tjenester ofte oppleves som balansert, bærer de også delvis preg av ubalanse i kompetanse og myndighet. I grunnskolesektoren styrer staten på mange måter som før, GNIST-avtalen er lite konkret og kan ikke sies å utgjøre noe element av likeverdighet mellom stat og kommuner. Rapporten foreslår at statlige retningslinjer for regelutforming, tilsynsutøvelse og bruk av øremerkede midler følges tettere opp videre, og at den rettslige likeverdigheten styrkes, blant annet ved å begrense hjemler til forskrifter og tilsyn, opprette en forvaltningsdomstol og avgrense statlig klagebehandling til lovlighetskontroll.