Høye forventninger og mindre penger – behov for nye løsninger

Kronikken er skrevet av Frode Revhaug, fylkesleder i KS Trøndelag og Annikken Kjær Haraldsen, regiondirektør i KS Trøndelag, og har stått på trykk i Trønderdebatt 10. juni.

Den økonomiske situasjonen er svært krevende i kommunene våre. Det gir krevende prioriteringer og vanskelige kutt. Eller kan vi tenke nytt?

Kommunepolitikerne har fått dyrtid i fanget, og finansieringen står ikke i samsvar med oppgavene kommunene har. Trondheim må kutte 400 millioner. Stjørdal 80 millioner. Vi kunne nevnt mange eksempler.

Over tre av fire kommuner sier til KS at de vil ha et merforbruk i 2024. Det er dramatisk for innbyggerne. Kommuneøkonomi handler om en verdig eldreomsorg, gode skoler, trygge barnehager, fritidstilbud og evnen til å forebygge ungdomskriminalitet.

Kommuner og fylkeskommuner må få nok penger til å løse sine viktige oppgaver, og få nødvendig handlingsrom. Samtidig er det sånn at det vil bli mindre penger og færre folk. Derfor må kommunesektoren omstille, effektivisere og samarbeide – med lokalsamfunnet, næringslivet, andre kommuner og staten. Og vi må sammen med nasjonale myndigheter begrense forventninger til at kvaliteten på offentlig velferd bare kan fortsette å vokse. Dette er krevende å snakke om.

Omfanget og nivået av de kommunale tjenestene er ikke bærekraftig framover, verken når det gjelder økonomi eller tilgjengelig arbeidskraft. KS, kommunesektoren og nasjonale myndigheter må ta ansvar for et godt velferdstilbud til innbyggerne, men det kommer ikke til å være akkurat som før.

I motsetning til staten, har vi ikke noe oljefond vi kan ta penger fra. Kommunesektoren finansieres gjennom statsbudsjettet, inkludert våre egne skatteinntekter.

I KS er vi opptatt av å være tett på våre medlemmer, kommunene og fylkeskommunene. Denne våren har vi besøkt 12 av 38 kommuner i Trøndelag, og til høsten står flere kommuner for tur. Kommunene er ulike på flere måter; geografi, areal, demografi, næringsliv, kompetanse, ressurser og økonomi. Uavhengig av disse ulikhetene er det noen felles utfordringer kommunene tar opp i møtet med KS.

Kostnadene til helsehjelp for unge brukere øker kraftig. Det blir dyrere å lage en god skole. Spesialundervisningen legger beslag på store deler av budsjettene. Dette krever omstilling og nytenking. Vi har snakket om utfordringsbildet i mange år, nå må vi finne løsninger for framtida.

Vi må få med oss innbyggere, næringsliv, ansatte og ledere i kommunene, kommunepolitikere – og ikke minst nasjonale myndigheter. Økt statlig detaljstyring og rettighetslovgivning begrenser kommunal sektors handlingsrom og mulighet for å jobbe på nye måter. Hva er et bærekraftig og framtidsrettet nivå på tjenestene til innbyggerne? Kan vi finne nye løsninger gjennom samarbeid?

«Økte forventninger, knappe ressurser – Hvordan kan vi sammen løse dette?» var tittelen på Arena Trøndelag tidligere i vår. En viktig møteplass for ordførere, kommune- og fylkespolitikere, kommunedirektører og andre ledere i offentlig sektor.

I Danmark har man tatt grep. I Aarhus opplevde politikerne og administrasjonen at utviklingen i rammevilkårene og demografi rett og slett krevde endring. Kommunedirektøren i Aarhus besøkte Arena Trøndelag, og hans budskap er at man må skape en ny forståelse for velferd. Stikkordene er samskaping og utstrakt involvering av innbyggere, næringsliv og andre interessenter i beslutningsprosesser – også når det gjelder velferdstjenester. Innbyggerne blir tatt på råd i avgjørelser i langt større grad. I Danmark har man fokusert på kjerneoppgavene, og prioritert det som har mest betydning for innbyggerne.

Framover vil de nasjonale økonomiske rammene bli trangere, fordi oljeinntektene vil falle og det etter hvert blir færre i yrkesaktiv alder.

Det vil fortsette å legge press på kommunesektorens økonomiske handlingsrom. Samtidig blir det altså flere som lever lengre, og pleietrengende eldre.

Helsepersonellkommisjonen ga alle parter et ansvar for å dempe forventningene til stadig økt kvalitet på helse- og omsorgstilbudet. KS har rettet oppmerksomheten mot dette i debattserien «Grenser for offentlig velferd».

En del rikspolitikere forstår alvoret i dette, men altfor mange fortsetter å gi velgerne løfter som om det var ubegrenset tilgang på både arbeidskraft og penger. Rikspolitikerne og de politiske partiene må realitetsorientere seg og slutte å gi løfter de vet ikke kan innfris. Eller rettere sagt, som de vet at kommunene ikke kan innfri.

Vår oppfordring er nå at trøndelagsbenken på Stortinget løfter blikket og kaster seg inn debatten: Snakker vi ærlig om hva som venter oss?