Viktig med forutsigbarhet for landbruket

Konsekvenser av klimaendringene treffer gjerne landbrukssektoren og kommunesektoren samtidig. Det er derfor viktig at kommunesektoren er godt representert i utvalget som skal arbeide med klimatilpasning i landbruket. Landbruket må rustes slik at det kan sørge for nødvendig produksjon og klimatilpasning, og samtidig redusere miljøpåvirkning. I dette arbeidet må det også tas hensyn til at ulike landsdeler og regioner har ulike utfordringer, for eksempel knyttet til naturfare og ekstremvær. Fylkeskommunene kan her spille en viktig rolle på flere områder.

KS ønsker videre at det utvikles langsiktige og forutsigbare ordninger for å kompensere for naturskade i landbruket. I dag er flere av erstatningsordningene skiftende og enkelte ordninger også midlertidige. Økte ressurser til forebygging av skade er minst like viktig.

Jordvern

Å sikre bærekraftig forvaltning, og unngå nedbygging av landbruks-, natur- og friluftsområder er av stor betydning for å ruste samfunnet i møte med klimaendringene fordi slike arealer kan binde jordsmonn og hjelpe mot erosjon, flom og overvann. Regjeringens nye jordvernstrategi skal sørge for at det ikke nedbygges mer enn 2000 dekar matjord per år innen 2030.

KS støtter intensjonene i strategien, men understreker betydningen av kommunene som lokal planmyndighet med et stort ansvar for bærekraftig arealbruk rundt i landet. Det er mange hensyn å ta i arealforvaltningen når kommunene legger planer for lokal samfunnsutvikling. I dag har mange kommuner tatt fatt i gamle arealplaner med sikte på revisjon og fornyelse i tråd med nasjonale forventninger, herunder jordvernstrategien. Utviklingen av areal- og naturregnskap kan være nyttige verktøy i arealforvaltningen, men løser ikke utfordringene med vanskelige interesseavveininger lokalt og regionalt. KS ønsker mer nyansering i behandlingen av jordtyper og vern. Ikke all dyrket mark er like egnet som matjord.

Landbruksutdanning

Kommunene har ansvar for å sørge for tilfredsstillende tilgang på dyrehelsepersonell, inkludert veterinærtjenester. Dette har enkelte steder blitt en svært kostbar oppgave for kommunene siden tilskuddet fra staten ikke tar høyde for veterinærermangel i landbruket. Likevel har mange kommuner vært kreative i arbeidet med å rekruttere og beholde nødvendig kompetanse. Det bør legges til rette for at andre kan benytte seg av disse erfaringene. Dette er en støtteoppgave fylkeskommunene kan tenkes å ville ta ansvar for dersom departementet tar initiativ til en slik forespørsel.

KS ber samtidig Landbruksdepartementet legge til rette for å tilpasse lovverk og oppgavedeling for dyrehelsetjenester slik vi har sett det for helsetjenester. Redusert arbeidsbelastning for veterinærvakten kan bidra til bedre rekruttering. Departementet bør også se nærmere på utdanningsløpene for landbrukssektoren og hvordan disse dekker kompetansebehovene i sektoren.