Det handler om hvordan vi kan fortsette å gi god velferd

Dette er et debattinnlegg som er gjengitt i flere region- og lokalaviser i november 2024. Innlegget er signert KS' styreleder Gunn Marit Helgesen.

KS reiser en nødvendig, men krevende debatt om forventningsgapet. Det er et gap mellom det som i sum forventes av kommuner og fylkeskommuner og det som er mulig å yte med de ressursene som er tilgjengelig.

Folkevalgte og ansatte i alle norske kommuner og fylkeskommuner har som sitt fremste oppdrag å gi oss innbyggere rammer for gode liv. Det betyr å gi tilbud til barn i barnehagene, flyktninger som skal finne sin plass i samfunnet, unge med psykisk helseutfordringer, barn som trenger hjelp fra barnevernet, mennesker med demenssykdom, friske barn som skal få utfolde seg, personer med nedsatte funksjoner, elever i skolen med behov for ekstra tilpasninger, eller personer som har behov for hjelp fra flere ulike instanser.

For mange regler

Så lenge det offentlige har hatt rikelig med penger og nok personell, har det vært enkelt å legge lag på lag med lover, forskrifter, rundskriv og normer. Mye er nødvendig og alt er forståelig. Og kommuner og fylkeskommuner strekker seg langt for nettopp å gjøre det mulig for oss å leve gode liv og bidra i samfunnet. Utfordringen ligger ikke her.

Utfordringene ligger i at summen av alle gode formål, behov, krav og rettigheter ikke lenger går i hop. Dette er godt dokumentert. Ingen har oversikt over krav og normer – og har vi ikke oversikt, kan man jo lure på hvor viktige hver og en av bestemmelsene er. For behovene har vokst mer enn det er penger til. Og enda viktigere; mer enn vi har ansatte til å utføre. En ting er å ha rett, noe annet er å få rett. Er det ikke penger eller personell så nytter det ikke med lover og regler. 

Vanskelig – men viktig

Endringene i alderssammensetningen som vi har snakket om lenge er allerede her. Politikere, ledere og tjenesteytere i kommunene driver allerede og prioriterer hver eneste dag. Vi skylder dem at vi alle anerkjenner situasjonen de står i og ser etter reelle løsninger, istedenfor å skyve ansvaret nedover.

Dette må vi orke å diskutere uten å bruke utestemme. Uten å bli mistenkeliggjort for å ikke ville hverandre vel, eller ikke se enkelte grupper.

Konsekvensene av å ikke ville diskutere ulike løsninger vil bare gjøre situasjonen enda vanskeligere og kan utløse lokale beslutninger som ingen vil mene er gode, enten det handler om eldre, yngre brukere eller barn.

Med de endringene vi står foran de nærmeste årene, kommer vi ikke unna diskusjoner og prioriteringer rundt hvordan vi organiserer tjenestene. Det handler ikke om å fjerne rettigheter til de som trenger hjelp. 

Diskusjonen KS reiser handler ikke om de som har behov for hjelp skal få det eller ikke, men hvordan tjenestene skal organiseres. Hva vi kan gjøre selv, hva familie og nettverk kan hjelpe til med, – og hva teknologien kan bidra med.

Denne høsten er det blitt veldig tydelig hvor krevende den økonomiske situasjonen er i kommunene. Det skyldes ikke bare økte priser og renter. Det skyldes også økt behov for tjenester, og det handler om krav til organisering av tilbudene. Det handler også om et overveldende antall krav til rapportering, dokumentasjon, byråkrati og detaljerte veiledere og retningslinjer.

Vi kan ikke rekruttere oss ut av bemanningsutfordringen fordi det rett og slett ikke er nok folk. Derfor må vi i enda sterkere grad, og i raskere tempo endre og omstille tjenestene slik kommuner og fylkeskommuner har drevet med i mange år allerede. Men endring tar tid. Og endring krever ressurser.

Verken nasjonale politikere eller kommunene selv kan lukke øynene for dette.

Nødvendig ryddejobb

Derfor er også initiativet fra Ap om en ryddesjau i detaljstyringen av kommuner og fylkeskommuner så velkommen!

Det er en reell prioriteringsdebatt. Skal noen ha mer av noe, får noen andre mindre. Vi må greie å fordele tjenester til alle brukere i kommunene som har behov.

KS har ikke alle svarene, men ønsker debatten velkommen. For dette havner til slutt i kommunen som uansett må prioritere og fordele bruken av penger og arbeidsressurser på alle oppgavene de har ansvar for.

Det er kommunene som er best på å skreddersy tjenester tilpasset den lokale virkeligheten, fordi de er tett på innbyggerne og har kunnskap om lokale forhold. Men skal vi få til det, må de ha handlingsrom.

Vi begynner i helt feil ende hvis vi nå låser oss i fastlåste standpunkter. De politiske partiene, kommunene, fylkeskommunene, KS og brukerorganisasjoner må snakke sammen og finne gode løsninger. Hvis ikke, styrer vi mot en situasjon ingen ønsker.

KS vil bidra, for dette vil vi, og dette skal vi få til!