Publisert: 31.10.2024
KS definerer forventningsgapet som gapet mellom det som i sum forventes av kommuner og fylkeskommuner og det som er mulig å yte med de ressursene som er tilgjengelig. Forventningene kan være hos, og mellom både folkevalgte, innbyggere og nasjonale myndigheter, og tilgjengelige ressurser gjelder både folk og penger.
Knappe ressurser og flere oppgaver gjør at kommuner og fylkeskommuner står i et økende forventningsgap. Kommuner over hele landet må nå kutte i tjenestetilbudet fordi de mangler penger og til dels personell.
Hvem skaper forventninger?
Hvem som skaper forventninger til kommunale tjenester, er sammensatt. En forbedret privatøkonomi har påvirket innbyggernes forventninger over tid.
Nasjonale politikere gir løfter til innbyggerne på vegne av kommuner og fylkeskommuner. Ofte blir slike valgløfter presentert som gladsaker uten at det kommer frem at det er kommunesektoren som får regningen og ansvaret. Nasjonale politikere har samtidig forventninger til at kommuner og fylkeskommuner skal etterleve den politikk og de lover de vedtar.
Media bidrar også til å bygge opp under forventninger til hva kommuner og fylkeskommuner bør levere. De retter ofte oppmerksomhet mot enkelthistorier, der noen kan være misfornøyd med kommunenes tjenester, eller ikke har fått den hjelpen de trenger.
Hvordan håndtere forventningsgapet?
Vi vet at det blir en vedvarende mangel på kompetent arbeidskraft og redusert økonomisk handlingsrom. Dette utfordrer dagens organisering av tjenestene og måten oppgavene løses på. Ledere og medarbeidere må tenke nytt. Det er nødvendig med raskere omstilling og mobilisering av ressurser, både i og utenfor egen virksomhet. Knapphet på arbeidskraft krever at kommuner og fylkeskommuner i større grad må utvikle kompetansen til arbeidstakerne man har, og benytte kompetansen mest mulig effektivt.
Lover og nasjonale krav hemmer innovasjons- og omstillingsarbeidet. Innovasjon og omstilling krever handlingsrom. Etterlevelse av statlige krav har ført til nedprioritering av andre områder. Kommunene må bruke midler annerledes enn tenkt for å oppfylle de statlige kravene. Enkelte områder må prioriteres ned fordi ressursene blir for knappe. Et budskap fra KS i en årrekke er at den statlige styringen er for detaljert og for omfattende.
