Høyesterettsdom om reisetid

Om reisetiden var arbeidstid

Saken gjaldt blant annet hvorvidt tid en polititjenestemann hadde brukt på reiser utenom alminnelig arbeidstid til og fra et annet arbeidssted enn hans vanlige arbeidssted, var å anse som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1.

Spørsmålet om de konkrete reisene var arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet var forelagt EFTA-domstolen (sak E-19/16). Høyesterett kom til at reisetiden var arbeidstid i likhet med EFTA-domstolen.

Hvorvidt reise til og fra alminnelig arbeidssted var arbeidstid, var ikke et tvistetema i saken. Høyesterett slår imidlertid fast at det ikke er tvilsomt at slik reisetid i utgangspunktet faller utenfor begrepet «arbeidstid».

Om annen reisetid utenfor alminnelig arbeidstid er arbeidstid, må etter dommen vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.  Det må foretas en bred vurdering der et av vurderingstemaene er i hvilket omfang arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon på reisen. Arbeidstaker må videre utføre plikter eller oppgaver innen rammen av arbeidsforholdet og arbeidstaker må være i arbeid.

I premiss 58 uttaler førstvoterende i Høyesterett blant annet;
«Til det andre elementet – at arbeidstakeren i løpet av tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon – tar EFTA-domstolen i avsnitt 73 utgangspunkt i at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren. Under henvisning til praksis fra EU-domstolen tilføyes det at intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører, ikke inngår i denne vurderingen. I forlengelsen av dette uttaler domstolen følgende i avsnitt 75 og 77:

«En arbeidstaker som er i en tilsvarende situasjon som den ankende part ved at han reiser til og/eller fra et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, kan ha en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter. Imidlertid er denne reisetid nødvendig, og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 39).»

Særlige karakteristika i saken som ble trukket frem, var at polititjenestemannen reiste med kjøretøy tilhørende tjenesten, hadde tilgang til våpen, hadde både arbeidsgivers og egen privat mobiltelefon, samt at kjøretøyet ble overvåket med GPS fra Operasjonssentralen. Bilene var utstyrt med politiets sambandssystem som polititjenestemannen brukte til å informere sentralen om sine bevegelser.

Dommen medfører etter vår vurdering i liten grad en endring av rettstilstanden i kommunal sektor. Det vil kunne tenkes unntakstilfeller der arbeidstaker på reise utenfor alminnelig arbeidstid etter en konkret vurdering står til arbeidsgivers disposisjon på en slik måte at den skal regnes som arbeidstid.

Om godtgjørelse for reisetid

Saken gjaldt også hvorvidt polititjenestemannen hadde rett på overtidsgodtgjørelse for reisetiden når denne ble ansett som arbeidstid. Høyesterett kom til at arbeidstiden ikke ga rett til overtidsbetaling i henhold til tariffavtale for polititjenestemenn i staten.

Vi har i vår sektor ingen slike særregler. De reiser som etter en konkret vurdering skal regnes som arbeidstid, inngår derfor i ordinær arbeidstid, jf. HTA kapittel 1, § 4, punkt 4.2. Som nevnt ovenfor vil slike tilfeller forekomme helt unntaksvis.  

SGS 1010 Følge av pasient/klient/bruker/elev regulerer i hvilke tilfeller følgereiser er å anse som arbeidstid, og i hvilke tilfeller reiser som ikke er arbeidstid skal kompenseres.

Høyesterettsdommen