Regjeringen som ulv i fåreklær

Av styreleder i KS, Bjørn Arild Gram

Kronikken er publisert i Klassekampen 29. juni 2021

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt forslag til endringer i Pasientjournalloven på høring. Forslaget er pakket inn i retorikk om innbyggerbehov og pasientsikkerhet, men er i realiteten et godt sminket forsøk på å overføre ansvaret for betalingen for nasjonal infrastruktur til landets kommunestyrer.

Samme forslag i ny innpakning

Kommunesektoren, og helsevesenet især, står overfor en digital transformasjon, og KS er enige i at det er behov for endring og nye grep. Både av hensyn til pasienter, ansatte i helsetjenesten og pasientsikkerheten. Men ikke dette lovforslaget.

I fjor måtte regjeringen trekke forslag til lov om eHelse etter massiv motstand og manglende støtte i Stortinget. Nå gjør regjeringen et nytt forsøk.  Det KS og et stort antall kommuner var svært negative til, lanseres på ny måte under en annen lov. Regjeringen ønsker å gi departement og direktoratet vide fullmakter til å kunne pålegge kommuner plikt til å ta i bruk og finansiere statlige e-helseløsninger.

Dette vil være å innføre et helt nytt prinsipp i styring av kommunene.

Må kunne påvirke det vi betaler for

Det må være sammenheng mellom tjenestene du mottar, og regningen du får. Det må være mulig å dekke økte kostnader gjennom nytte-effekter i egen drift. En må også kunne påvirke det man betaler for, eller ha mulighet til å velge det bort. Det har vært et gjeldende prinsipp i Norge at oppgaver staten pålegger kommunene, skal staten finansiere.  KS mener at nasjonal e-helseinfrastruktur i likhet med annen nasjonal samfunnskritisk infrastruktur, som jernbane og riksveier, bør bekostes av staten.

I dette forslaget gjør regjeringen nær det motsatte. De foreslår:

• Kommuner skal betale for digitale tjenester levert direkte fra statsforvaltningen til innbyggerne Kommuner skal for eksempel betale en stor andel av HelseNorge-plattformen, ikke bare den lille andelen laget for kommunene som de allerede i dag betaler særskilt for. I praksis overlates salderingsansvaret for økte kostnader for digitale statlige innbyggertjenester fra staten til landets kommunestyrer. Beslutningsmyndigheten lar staten ligge hos seg.
• Kommuner skal betale for fastlegenes bruk. Allerede subsidierer landets kommuner fastlegetjenesten med over en halv milliard. Mer skal det bli med dette forslaget.
• Kommuner skal alt fra nyttår finansiere løsninger de først om flere år kan bruke Eksempelvis gjelder dette eResept. Det er i dag kun innført i kommunenes legevakt, som utgjør en viktig men bitteliten andel av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Like fullt skal kommunene pålegges å betale for halvparten av kostnadene fra 1.1.2022.
• Kommuner skal kun kompenseres for det statens kostnader i dag. Ikke øvrige konsekvenser. Kostnadene til å innføre løsningene må kommunene selv dekke. Dette strider med prinsippet om at kommuner skal kompenseres for nye lovpålagte tjenester.
• All kostnadsvekst som følge av videreutvikling og økt bruk må kommunene finne inndekning for. Planene beslutter staten. Flere av løsningene har omfattende teknisk gjeld, og store planer for videreutvikling. Konsekvensene kan forventes å bli i flere 100-millioners klassen i årlige merutgifter. Kommunene må kutte i øvrig tilbud for å finansiere statlige IKT-løsninger.
• Det tas ikke hensyn til hvilke tjenester som har kommunene som målgruppe. I stedet for at aktørene skal betale for de tjenestene og andel av løsningene som er laget for dem, kortslutter departementet i sitt forslag all sammenheng mellom bruk og kostnader. Kaken deles i to. Det er vanskelig å se annet formål enn landets kommunestyrer skal pålegges ved lov å finne penger til økte statlige IKT-utgifter regjeringen selv synes det er vanskelig å finne inndekning for.

Kommuner tar i bruk tjenester de trenger

Regjeringen bruker mange ord på å begrunne at hensikten med lovforslaget er å stimulere til innføring og bruk, og at dette er viktig for innbyggere og pasientsikkerhet og en godt samordnet helsetjeneste. Hadde det vært nødvendig, hadde det vært forståelig.

Men kommunene har vist at de er svært raske til å ta i bruk nye tjenester, når disse bidrar til bedre tjenester eller mer effektiv drift. Det nye folkeregisteret er på et snaut halvår tatt i bruk av langt over 200 kommuner. Portal for bekymringsmelding til barnevernet er siden april 2020 gjort tilgjengelig for 2/3 av landets innbyggere. Elektronisk melding om dødsfall og dødsårsak har fått nasjonal utbredelse på et år.

Tvang gjennom lovpålegg bør kun brukes for å få med de siste etternølerne.

Det departementet ikke forteller, er at ved å pålegge ved lov, får staten mulighet til å sende regningen for statlige løsninger videre til kommunene. Fordi det åpner for unntak fra lov om offentlige anskaffelser.

I forbindelse med Akson har regjeringen vært tydelige på at staten ikke har noe ansvar for å sørge for en nasjonal felles kommunal journal. Dette må kommunene ta ansvaret for selv. Nå er staten like opptatt av å fortelle oss at kommunene har ansvaret for å sørge for statens nasjonale ehelseløsninger. Forstå det den som kan.

Det KS uansett forstår, er at dette forslaget fra regjeringen vil bryte prinsipielt med all normal drift og styring fra staten. For å si det enkelt. Regjeringen forsøker seg her på å lovfeste at kommunene skal betale for noe de kanskje trenger, mye de ikke skal bruke, og som de heller ikke kan påvirke hvordan skal utvikles.

Enda enklere sagt: Dette går ikke.