Om lærere, tillit og demokrati

Dette innlegget sto på trykk i Dagsavisen 27. november 2017. Det er signert av KS' direktør for utdanning, Erling Lien Barlindhaug.

Dagsavisen hadde for litt siden et par oppslag om lærere og detaljstyring som gir grunnlag for et par refleksjoner.

Første sak handlet om en undersøkelse Utdanningsforbundet (Udf) har fått utført blant egne medlemmer i grunnskolen. De var spurt om skolen de jobber ved hadde fått «pålegg fra lokale skolemyndigheter/politikere som strider mot lærernes profesjonelle vurderinger?».

23 prosent av grunnskolelærerne svarte ja på dette spørsmålet fra eget fagforbund, og Udf-leder Steffen Handal slår fast at «kommunen og sentrale skolemyndigheter har bestemt hvordan lærerne skal gjøre jobben sin, mens lærerne sier at dette ikke gagner elevene».

Hvis 23 prosent svarte ja på spørsmålet, har altså 77 prosent ikke svart ja. Man skulle for så vidt tro at det var noe å bygge videre på, men det er ikke det viktigste her. Hvis mer enn én av fem lærere faktisk opplever dette, og de til og med har rett i at det ikke gagner elevene, er det uansett alvorlig.

Det andre oppslaget var et innlegg fra lektor Victoria Torvik, som hevdet at lærere og lektorer ikke tas med i debatten om skolen, at det hun beskriver som «en hær som ser ut til å bestå av byråkrater, konsulenter, forskere, utredere og ledere» utviser mangel på tillit til lærerne.

I den grad beskrivelsen er riktig, er det også svært alvorlig.

Så langt er vi enig.

Men derfra til å mene at lokalpolitikere og andre som ikke er lærere skal overlate alle vurderinger til den enkelte lærer, og ellers legge seg minst mulig opp i hva som skjer i skolehverdagen, er en kortslutning. Jeg er overbevist om at det verken vil tjene skolen eller elevene.

Skolens tilhørighet til lokalsamfunnet er etter mitt syn en vesentlig grunn til at vi har en enhetsskole å være stolt av i Norge, og det er avgjørende viktig både for samfunnet og for skolen at det fortsetter slik. Skolen eies verken av lærere eller byråkrater, skolen eies av fellesskapet. I Norge har grunnskolen alltid vært lokal og kommunal, aldri statlig. Lokalpolitikerne, som noen snakker nesten foraktelig om, er innbyggernes valgte representanter. De representerer skolens egentlige eiere. Det ville vært svært alvorlig for skolen om de ikke skulle være opptatt av både innhold og læring i skolen.

Jeg håper vi kan være enige om det, og at diskusjonen kan dreie seg om hvordan skolen bør styres, ikke om den skal styres. For da tror jeg vi kan bli enige om svært mye.

Vi trenger ikke å diskutere om arbeidsgivere skal ha tillit og gi ansvar til ansatte. Vi vet at ingen profesjonelle fagfolk gjør en bedre jobb av å bli instruert ned til minste detalj hvordan jobben skal utføres. Det er dårlig ledelse, men svaret på dårlig ledelse er bedre ledelse, ikke ingen ledelse. Men hvilken jobb som skal gjøres, eller hva elevene skal lære, er det faktisk politikerne og samfunnet som i siste instans skal avgjøre.