Konkurranseutsatt sektor ikke alltid løsningen

Denne kronikken, av Torbjørn Eika, sjeføkonom i KS, sto på trykk i Finansavisen lørdag 12. september 2020.

Dette er tiden for å tenke halvlange tanker om norsk økonomi. Mange av utfordringene er åpenbare. Offentlige finanser er presset både fra utgifts- og inntektssiden, av blant annet aldringen av befolkningen, global oppvarming og den langsiktige nedbyggingen av oljenæringen. Nå har vi også fått en pandemi å bekjempe, som har ført med seg høy ledighet og ekstraordinær offentlig ressursbruk.

Høyt oppe i manges bunke av bekymringer ligger underskuddet på den såkalte handelsbalansen for fastlandet. I kronikken 13. mars, viser jeg at det er liten grunn til dette. Mange er opptatt av å finne nye eksportnæringer eller få mer piff i gamle, når oljen ikke lenger er motor for vekst, men brems. «Vi kan ikke leve av å klippe håret til hverandre», men økt eksport er ikke svaret på utfordringene. 

Ingen lever av eksport

En nokså triviell sannhet er at «man» ikke lever av eksport, men i noen grad av import. Å eksportere er bare et middel for å kunne importere, og ikke en gang det eneste middelet. Netto inntekter fra eierskap i utlandet er en viktig faktor for Norge som lett glemmes når en stirrer på tall for eksport og import.

Internasjonal handel muliggjør gevinster som bør utnyttes. Men sett at befolkningen i større grad ønsker flere kortreiste varer og tjenester, er økt eksport i beste fall en svært indirekte måte å få det til på. Mer fruktbart er det å ta utgangspunkt i at jo mer effektivt all produksjon kan foregå, og jo bedre en utnytter samfunnets samlede ressurser, jo mer kan en isolert sett bruke av alle typer goder, inkludert fritid.  

Tjenesteproduksjonen må vokse

Med aldringen av befolkningen ligger det an til betydelig vekst i etterspørselen av en rekke tjenester. Tjenester som i dag produseres i privat sektor og i ulike deler av offentlig sektor. Norsk økonomi må gjøres i stand til å produsere nok slike tjenester og med riktig kvalitet. Alternativet er for dårlig kvalitet av omsorgen eller at familiene tar større ansvar for omsorgsoppgavene og dermed går glipp av stordriftsfordeler i omsorgsproduksjonen. 

Mye tjenesteproduksjon er arbeidsintensiv. En vridning av husholdningenes etterspørsel i retning av tjenester krever at andelen i befolkningen som jobber med tjenesteproduksjon øker. Det vil ikke være en uønsket utvikling, men en følge av endrede behov/preferanser og teknologi.

Frigjøring av arbeidskraft til en voksende tjenestesektor trenger ikke være veldig smertefullt og kreve at en stor del av befolkningen må omskoleres. Mye kan oppnås gjennom gradvise endringer og naturlig avgang. Det trenger heller ikke kreve stor offentlig innsats. En nedadgående langsiktig tendens i etterspørselen fra petroleumssektoren vil bidra på en god måte – hvis den langsiktige utviklingen får gå rimelig uforstyrret.

Effektivitet og ikke ideologi

Framtidens økte behov for helse- og omsorgstjenester, som er en sikker følge av aldringen av befolkningen, kan dekkes av produksjon i både offentlig og privat sektor. Dette gjelder uavhengig av hvem som finansierer tjenestebruken. Det er da å håpe at balansen mellom privat og offentlig produksjon styres av hva som er mest effektivt for samfunnet, og ikke av ideologi. Fordelingen mellom offentlig og privat finansiering er mer egnet for politisk debatt.

Offentlig finansiering med noe egenandeler og universelle ordninger er effektivt og lite byråkratisk og bidrar til inntektsutjevning. Flere kan delta i arbeidslivet og får god utdanning slik at «kaka» blir større. Kvaliteten på velferdstjenestene, ut over det som øker produksjon i økonomien, er isolert sett et mål i seg selv. Men prisen for denne type høyere kvalitet er lavere privatfinansiert velstand.

På mellomlang sikt har Norge en mulighet til å ta en Ole Brum: «Ja takk- begge deler» ved å tappe oljefondet. Hvis man ikke er alt for grådig, kan det gå bra ganske lenge, men til syvende og sist er det fremtidige generasjoner som får regningen. Den vil bokstavelig talt komme med renter. Aller mest i form av at omstillingsbehovet og tilpasningskostnadene har økt jo lenger en venter med å sette tæring etter næring.

Skjermet sektor ingen restpost 

Faren med sterkt fokus på å stimulere eksportnæringer er at behovene og mulighetene til private tjenestenæringer og offentlig sektor vektlegges for lite. Høy andel arbeidstakere i konkurranseutsatt sektor er intet fornuftig mål i seg selv. Det er minst like viktig å styrke skjermet sektors evne til å levere godt og effektivt som å gjøre det for konkurranseutsatt sektorer. Offentlig sektor har stort behov for kompetent arbeidskraft. Kompetanse som er tilpasset sektorens behov kan utrette mye, både for effektiviteten i egen sektor, men også for kvaliteten på tjenestene sektoren leverer og finansierer.