Kommunehelsetjenestens plass i beredskapsarbeidet

Kommentaren er skrevet av Åse Laila Snåre, avdelingsdirektør for Helse- og velferd i KS. Den stod på trykk i Dagens Medisin 10. september 2020.

Kommunene er en viktig aktør i alt beredskapsarbeid. Mange kommuner får jevnlig testet sin beredskap ved ekstremvær, ras, flom eller andre kriser. Kommunens krav til beredskap på helseområdet følger av smittevernloven, helseberedskapsloven, folkehelseloven, matloven og strålevernloven. En pandemi, som nærmest per definisjon er uforutsigbar er den ultimate testen for beredskap i helsetjenesten.

Regjeringen satte i kraft dramatiske tiltak i vår. Det førte til at Norge havnet i en relativt god posisjon for å håndtere den globale pandemien. Men det koster. De kraftige grepene har hatt store konsekvenser, for arbeidsplasser, kommuneøkonomi og for enkeltmenneskers liv og helse. Det er derfor positivt for hele samfunnet at de nasjonale tiltakene gradvis har blitt lettet på. 

Nå er vi inne i en ny fase. For at ikke hele samfunnet skal stenge ned igjen, er det viktig å ta tak i smittesituasjonene som oppstår lokalt. Perioden vi har vært gjennom har drillet kommunens beredskapsapparat. Test- og smittesporingskapasiteten er økt betraktelig. Mange kommuner har opparbeidet god kompetanse i smittesporing, og det er også utviklet elektroniske hjelpemidler for å systematisere og forenkle arbeidet. Allikevel rapporterer kommunene at dette er svært ressurskrevende arbeid.

Arbeidet for å bekjempe koronaviruset startet med et begrenset kunnskapsgrunnlag. Folkehelseinstituttets artikler om testkriterier er oppdatert og endret mer enn 50 ganger i løpet av et halvår. Koronaveilederen som er utarbeidet for å støtte kommunelegenes arbeid er oppdatert mer enn 20 ganger i samme periode. Det sier noe om at vi bygger kunnskapen om dette viruset underveis. Men det sier også noe om at det er krevende for personell i førstelinjen å være oppdatert til enhver tid slik at man både gjør de riktige tingene, og gjør dem riktig.

Med hjemmel i smittevernloven har kommunene vide fullmakter til å iverksette tiltak. Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta å iverksette inngripende tiltak overfor befolkningen og virksomheter. Det er klokt at kommunene har denne myndigheten. Det siste halvåret har kommunene ved flere anledninger tatt sitt ansvar og brukt sin myndighet som smittevernmyndighet. De har gjort en formidabel jobb med å sikre kontroll over lokale utbrudd av viruset, og på denne måten hindret større samfunnsmessige konsekvenser. Slike vedtak er ikke populære, og nasjonale myndigheter skal konsulteres og bidra i vurderingene av om tiltakene er forholdsmessige.

Det er mange fordeler ved at smittevernarbeidet organiseres lokalt. Det er kort avstand mellom smittevernlegen og innbyggerne og mellom smittevernlegen og ledelsen i kommunen. 

Kommunen har god kjennskap til de lokale forholdene og kan vurdere behovet for lokale tilpasninger.  Men det er også utfordringer med lokalt smittevernarbeid. Det kreves riktig kompetanse for å gjennomføre tester på riktig måte, og for å drive godt smittesporingsarbeid. Det blir i mange tilfeller stor arbeidsbelastning på enkeltpersoner i kommunene. Konsekvensen vil i mange tilfeller være at det blir for lite ressurser igjen til å løse de daglige oppgavene på samme måte og i samme omfang som før. Myndighetene har åpnet for å supplere med ufaglært personell som får opplæring i arbeidet, forutsatt at disse arbeider under tett overvåking og veiledning fra faglært personell. Det er bra, og kan gjøre det noe enklere for flere. 

Pandemien er ikke over før vi har en vaksine. Helsepersonell i kommunehelsetjenesten har vist stor innsatsvilje og omstillingsevne i denne perioden. Til tross for en vedvarende opplevelse av ressursknapphet i helse- og omsorgstjenestene, har kommunene  lett etter, og funnet, løsninger for å sikre god nok beredskap og trygghet for innbyggerne, også når det strekker seg over tid.

Den aller viktigste ressursen for å begrense smitte framover er hver enkelt innbygger. Deg og meg. Men vi vet også at kommunene ønsker og evner å brette opp ermene og gjøre det som kreves av dem for å beskytte egne innbyggere fremover. Det fordrer at kommunene som lokal myndighet fortsatt gis tillit og handlingsrom til å håndtere pandemien lokalt.