Kjenner Virke kommunenes innbyggere?

Av Helge Eide, direktør for interessepolitikk i KS. Innlegget sto på trykk i Nationen 15. februar 2019. 

Virkes administrerende direktør, Ivar Horneland Kristensen, stiller i Nationen 31. januar spørsmål om KS ikke skjønner at også private lokale virksomheter er nødvendig for å legge til rette for velfungerende arbeidsregioner og bærekraftig kommuneøkonomi i hele landet. Det er fristende å stille et motspørsmål: Hvor mye ekstra administrative byrder mener Virke kommunene skal pålegges i et eventuelt nytt konkurranseregelverk, når det samlet sett fører til dårligere tilbud til kommunens innbyggere?

Kommunene og næringslivet er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er også tilrettelegging for næringsutvikling og sysselsetting en av kommunens kjerneoppgaver. Det er blant de oppgaver som nyter godt av høy politisk oppmerksomhet i alle kommunestyrer og fylkesting. Og uten etterspørselen av varer og tjenester fra kommunesektoren, ville medlemsmassen i Virke vært vesentlig tynnere enn den er i dag.

Virke og KS – og kommunene – er enige om mye, også når det gjelder behovet for konkurranseregelverk som sikrer åpenhet og effektiv bruk av samfunnets ressurser. Debatten nå gjelder oppfølgingen av det såkalte Hjelmeng-utvalget. Her ble det ble foreslått nye regler for å sikre «konkurranse på like vilkår» med private leverandører, når kommunene selger tjenester til innbyggere som det kan tenkes også private kunne levere. Både KS og Virke har støttet forslaget om å innføre skatteplikt og separate regnskap for såkalt «økonomisk aktivitet» utført av kommuner. Så legger KS til grunn at det kommunene da vil betale i skatt, går tilbake til kommunene samlet som rammeinntekter. At det offentlige betaler skatt til seg selv, vil vi jo i andre sammenhenger karakteriseres som ganske meningsløst.

Men i motsetning til Virke mener KS at det er dypt urimelig at en kommune samtidig skal møte strengere regler enn hva en privat leverandør stilles overfor. For eksempel gjelder det forslaget om renteutgifter. Etter forslaget skal ikke kommuner få trekke fra renteutgifter fra skatteregningen, slik som private aktører har krav på. Med slik forskjellsbehandling er det god grunn til å frykte at effekten bare vil være at offentlige tilbud forsvinner, uten at noen private finner det regningssvarende å etablere et annet tilbud til samme pris for befolkningen. At slik restkapasitet kan bli stående ubrukt, er i tillegg lite samfunnsøkonomisk effektivt. Det kan dreie seg om et svømmebasseng i en distriktskommune, utleie av egnede lokaler til kulturaktiviteter, eller cateringtilbud til lokale lag og foreninger. Det er da det kan være grunn til å stille spørsmålet: Hvem sine behov er det viktigst å dekke? KS mener at innbyggernes behov må settes først.

Det er blitt sagt at KS svartmaler konsekvensene av Hjelmeng-utvalgets forslag. Det er da særlig konsekvensene for SFO som trekkes fram. KS har hele tiden ment at SFO er en del av offentlige velferdstjenester som faller utenfor enhver diskusjon om hva som er «økonomisk aktivitet». Likevel mente flere i Hjelmeng-utvalget – inkludert Virkes representant – at SFO kunne regnes som økonomisk aktivitet. Derfor har KS hatt behov for å vise hva konsekvensene ville være dersom disse foreslåtte tiltakene ble gjeldende også for SFO. Vi er glade for at både utvalgsleder og Virke nå er mer tydelige, slik at den ballen forhåpentligvis kan legges død.