Publisert: 12.08.2019

Bildene fra Jølster kommune 30. juli er fortsatt på netthinnen. Uventet styrtregn førte til ras som både tok liv og medførte store skader på vei og annen infrastruktur. For under ett år siden forskrekket lignende bilder fra Skjåk og Lom i Gudbrandsdalen og Luster i Sogn oss. Og for to år siden førte 300 millimeter nedbør på kort tid til skader for over 500 millioner kroner på Sørlandet.

Dette blir det dessverre mer av i årene som kommer. Meteorologisk institutt sier at vi må forvente at intensiteten i styrtregn stiger med 20 prosent fram mot 2050, sammenlignet med hva som var tilfelle i perioden 1971-2000. Det fører til økt hyppighet av jord- og sørpeskred, og at mindre bekker og elver flommer plutselig opp og finner nye veier.

Knapt noen fornekter denne kunnskapen. Men vi skulle nok ønsket at våre samtalepartnere i regjeringskontorene tok kunnskapen mer på alvor når utfordringen med å forsterke virkemidlene for å gjøre lokalsamfunnene i Norge mer robuste mot klimaendringene blir reist.

Det pekes gjerne på kommunenes viktige ansvar for lokal beredskap og for å ta hensyn til ny kunnskap i planlegging av nye utbyggingsfelt. Det ansvaret skal absolutt ikke underslås. Både den statlige veilederen for helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse og planretningslinjen for klimatilpasning er viktige å følge opp lokalt.

Men svaret må være mer enn god planlegging, og statlige veiledere og retningslinjer. Det hjelper ikke når eksisterende bebyggelse eller kommunal infrastruktur som veier og vann/avløpsnettet rammes.

KS har over tid invitert regjeringen til å bli med på å utrede en ny og bedre forsikrings- og finansieringsordning for kommunesektoren som både kan dekke skader på infrastrukturen, og samtidig bidra til mer effektiv forebygging av framtidige nye skader. Vi er forundret over regjeringens avslag begrunnet i at kommunene får dekket fullt ut sine behov gjennom skjønnsmidler. Skjønnsmidler dekker mye av behovet for å reparere infrastruktur, men kun til opprinnelig standard. Men den standarden ville vært høyere dersom anleggene hadde vært bygd nye i dag, nettopp på grunn av kunnskapen om endret klima i framtiden. Når man først må reparere infrastruktur, er det fornuftig å øke motstandsdyktigheten mot nye værhendelser samtidig.

Klimaendringene gjør det enda mer kritisk å styrke forebyggende flom- og skredsikringstiltak. Der slike tiltak er blitt gjennomført har det allerede vist seg at samfunnet har spart penger på det. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gjentatte ganger pekt på køen av viktige tiltak rundt i lokalsamfunnene som står på vent. I KS’ forslag ligger også at økte midler må settes inn her.

Ja, det betyr at mer penger må bevilges over offentlige budsjetter til flom- og skredsikring både i NVEs og i kommunenes budsjetter. Gevinsten er tryggere lokalsamfunn og sparte utgifter til reparasjon senere for fellesskapet eller for den enkelte huseier og grunneier. Én mulighet til å finansiere en satsing kan være en egen øremerket avgift som kommunene tar ansvar for å samle inn. Det har mange likhetstrekk med forslaget om et eget overvannsgebyr som er sendt på høring etter oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Vi tar til etterretning at regjeringen mener at dette alternativet er helt uaktuelt, men det kan ikke stoppe enhver diskusjon om det økonomiske handlingsrommet for å ta klimatilpasning mer på alvor.

Regjeringen samler seg snart til sluttkonferanse om forslaget til statsbudsjettet 2020. Da kan ord følges av handling gjennom å prioritere en klar forsterking av NVEs budsjett til forebyggende flom- og skredsikring av lokalsamfunn. Vi er også beredt til å drøfte både med regjeringen og kommunene hvilke muligheter kommunene og fylkeskommunene selv har for å forsterke en nasjonal satsing hvis regjeringen er interessert i det.

Alt vi ber om nå, er at regjeringen tar av seg øreklokkene når temaet forsterkede finansierings- og forsikringsordninger for klimatilpasning i kommunene bringes på banen.