Finanskrise – pytt, pytt!

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 5. oktober 2017.

Gjelda i norske husholdninger fortsetter å vokse sterkt. Siste år var veksten i følge den såkalte kredittindikatoren 6 ½ prosent. Det er nesten på linje med gjennomsnittlig veksttakt så langt tilbake som indikatoren er publisert, 1988.

Gjeldsveksten har over tid vært sterkere enn inntektsveksten. Etter Norges Banks anslag utgjør nå husholdningenes gjeld vel 220 prosent av inntekten, opp fra vel 190 i 2010. Fra 1996 til 2010 økte gjeldsgraden for husholdningene ifølge SSBs finansielle sektorbalanser fra 120 til vel 200 prosent.

Det er mange forhold som påvirker gjeldsveksten. Men den sterkeste driveren er utvilsomt det nær vedvarende fallet i rentenivået som vi har hatt de siste 25 årene. Med en fallende rente kan gjeldsgraden øke uten at rentebelastningen – renteutgiftene som andel av inntekt – øker. De senere årene har rentenedgangen vært så sterk at rentebelastningen faktisk har gått noe ned, selv om gjelda som andel av inntekt har økt.

Men det er ikke bare nedgangen i renta som har vært viktig. Viktig er også at inntektsveksten har vært høyere enn renta. Hvis vi krever at nettogjelda ikke skal øke for at en økonomi skal kunne sies å være i balanse, så må utgifter være lik inntekter. Men dersom vi i stedet definerer økonomisk balanse som en situasjon der gjelda som andel av inntekt holdes konstant, kan gjelda øke i takt med inntektene.

Når gjeldsveksten kan holdes høyere enn renta, vil den gi tilgang til midler utover rentekostnadene som følger av den økte gjelda. Økningen i gjelda kan dermed brukes til å øke nivået på de totale utgiftene utover det inntektene alene gir rom for. Og regnet utenom renteutgifter, kan utgiftene med positiv gjeld være større jo høyere inntektsveksten er, jo lavere rentenivået er og – med høyere inntektsvekst enn renter – jo høyere gjeldsgraden er.

Siden inntektsveksten for husholdningene gjennomgående har vært høyere enn rentene, har en kunnet opprettholde en konstant gjeldsgrad selv om utgiftene utenom renter har vært høyere enn inntektene. I tillegg har fallende renter muliggjort en økende gjeldsgrad, uten at rentebelastningen av den grunn har økt, noe som igjen har gitt rom for en enda sterkere utgiftsvekst. Både rentenedgang og lavere renter enn inntektsvekst har altså stimulert til økt gjeldsgrad.

Lavere renter som stimulerer til økende gjeldsgrad gjelder ikke bare Norge, men over mange år de fleste industriland. Men for industrilandene under ett snudde dette med finanskrisa i 2007, gjeldsgraden har deretter falt år for år. Inntektsveksten falt, og lysten til å øke gjelda likeså. Noen opplevde også økt rentenivå. Norge er blant de landene som i størst grad synes upåvirket av finanskrisa. Gjeldsgraden har fortsatt å øke, og den er høyere enn for de fleste andre landene.

Nå er det ikke bare gjelda som øker for norske husholdninger, også fordringene øker, og de er større enn gjelda. Men problemet er at det ikke er de samme som sitter med høy gjeld som også har høye fordringer. Og norske husholdningers fordringer er også klart lavere sett i forhold til inntekten, enn for andre land.

Så lenge rentene er synkende og inntektsveksten er høyere enn renta kan husholdningene over en lang periode leve godt med stadig økende gjeldsgrad. Men skulle de ønske å stanse veksten, vil det i seg selv virke kontraktivt på økonomien. Og skulle det snu helt, at rentene stiger og inntektsveksten blir lavere enn renta, blir det motsatt. Den som da har høy gjeld vil slite. En behagelig tur langs en slak nedoverbakke, vil snu til en strevsom tur i bratt oppoverbakke.

Et motstykke til høy gjeld og relativt lave fordringer i husholdningene er antakelig den norske folketrygden i kombinasjon med størrelsen på oljefondet. Ingen annen stat i industrilandene har slike fordringer målt som andel av bnp som den norske. Det gjør antakelig husholdningene trygge på å ta opp økt gjeld, vi tror staten redder oss om noe skjer. Og tror en sterkt nok, skal en angivelig kunne gå på vannet. Så langt har vi klart det.