En vanskeligere verden

Kronikken stod i Finansavisen lørdag 16. september.

Frasen «Usikkerheten er større enn normalt» går for tiden mye igjen når den økonomiske utviklingen i den nære fremtid prognostiseres. Utfallsrommene på mange områder virker vesentlig større enn tidligere. I etterkant av pandemien og delvis som følge av Russlands angrep på Ukraina ser vi at økonomiske faktorer – spesielt priser – endrer seg mye på kort tid. Elektrisitetsprisene har vært innom høyder få hadde trodd var mulig for kort tid siden. En rekke andre internasjonalt bestemte priser har også gått skikkelig i taket. Resultatet har vært 14 måneder med en inflasjon langt høyere enn toppene siste 30 år, og en raskere økning i rentene enn det vi har sett på omtrent like lang tid.

De negative impulsene mot husholdningsøkonomien har altså vært kraftige. Konsumet har likevel holdt seg oppe, blant annet takket være tvangssparingen under pandemien. Så langt er det bare boliginvesteringene på etterspørselssiden som har fått seg en skikkelig knekk. Etter pandemien har vi ennå ikke sett en produksjonsnedgang i fastlandsøkonomien som har vart lenger enn en måned, men aktiviteten har nesten ikke økt siden tidlig i fjor høst.

Til tross for den relativt svake produksjonsutviklingen har ledigheten holdt seg meget lav og bare økt marginalt det siste året. Produktivitetsveksten har vært meget svak, noe som sammen med høyt sykefravær og relativt lav kortsiktig arbeidsinnvandring har ført til overraskende høy sysselsetting gitt produksjonsutviklingen. Raske endringer i forholdene som har bidratt til å holde etterspørselen etter arbeidskraft oppe, vil kunne få store konsekvenser for realøkonomien. Slike endringer vil kunne forsterkes av omslag til enda svakere etterspørsel fra husholdningene. Det tar lang tid før endringer i styringsrenta for alvor slår ut i husholdningenes etterspørsel, og nå er det mye som ligger i «pipelinen».

Økt sjokkfrekvens

I bakspeilet kan det se ut som om tidsrommene for «normalitet» stadig har blitt kortere: Vi hadde Jappetiden i andre halvdel av 80-tallet og en etterfølgende nedtur med bankkrise som ikke stoppet opp før litt ut på 90-tallet. Men deretter fremstod sjokkene som ganske moderate fram til finanskrisen i 2008/2009, riktignok med en klar nedgang tidlig på 2000-tallet – dot.com-krisen. I 2014 fikk vi oljenedturen – hvor fire år med en stabil høy oljepris brått tok slutt. Deretter var det bare småkrusninger før pandemien trådde inn i manesjen.     

En stadig mer sammenvevd økonomi mellom stadig flere land sammen med just-in-time-styrt lagerhold, er noe av bakgrunnen for at pandemien fikk langvarige konsekvenser. Kanskje representerer pandemien slutten på «normale» tider. Landenes håndtering eller mangel på håndtering av eldrebølge i nord og yngrebølge i sør, klimaendringene og naturødeleggelsene vil trolig få store konsekvenser for utviklingen både på kort og lang sikt.

Krig krever ressurser

Krigen i Ukraina og det økte geopolitiske spenningsnivået legger en klam hånd over fremtidsutsiktene. Vi tror ikke lenger at alle vil oss vel og er villig til å betale mye for at strategiske leveranser kommer fra land vi stoler på. Hva som er strategisk kan vise seg å være det meste, og hvem vi stoler på kan endres. Når alle tenker slik vil gevinstene ved internasjonalt varebytte reduseres, og vi får i utgangspunktet færre ressurser til å løse de store utfordringene Norge og resten av verden står overfor. Samtidig vil økt satsning på forsvaret innebære at tilgjengelige ressurser på sivile utfordringer reduseres enda mer.  

Krigshandlinger og endringer i allianser kan skape nye økonomiske sjokk i Europa, og det samme gjelder strømmen av flyktninger fra fattigdom og mindre levelig klima. Ny teknologi skaper og vil fortsette å skape muligheter for store endringer langs mange dimensjoner som kan være vanskelig å forutse. De kan komme til å lette på utfordringene, men også lage nye.

Kommunene en del av verden

Kommuneøkonomien har til fulle fått merke den økonomiske usikkerheten som har rådet i de senere årene. Kostnadene og kompensasjonen knyttet til pandemien er et eget kapittel. Budsjettanslagene har også bommet kraftig på skatteinngang, kostnadsutvikling og befolkningsvekst. Heldigvis har bommene i stor grad motvirket hverandre og kommuneøkonomien har så langt kommet styrket ut samlet sett.

Kommunene står i sentrum for mange av tidens utfordringer som de knyttet til aldring, inkludering, klima, natur, beredskap og flyktningmottak. Hva skal til for at kommunene skal få jobbet med problemene på en god måte når også den offentlige økonomien kommer under stadig større press? Noen åpenbare forutsetninger er en akseptabel og forutsigbar økonomisk utvikling samt stort økonomisk-politisk handlingsrom for å tilpasse ressursbruken best mulig til lokale forhold og preferanser.

Detaljeringsgraden i regler og normer for blant annet bemanning kan reduseres, og spillerommet i utformingen av eiendomsskatt kan økes. Bommene i budsjettanslagene kan reduseres ved å ta ut de volatile finansinntektene fra det kommunale skattegrunnlaget, slik utvalget som så på inntektsfordelingen mellom kommunene anbefalte.