Bra fra Utdanningsforbundet

Dette svaret er fra styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, og publisert i Kommunal Rapport 13. desember 2024 - som tilsvar til Utdanningsforbundets leder, Geir Røsvolls innlegg.

Det har som innledning til disse to, vært et par andre innlegg med svar som dere kan lese her: Barn og unge trenger tilpasning – ikke rigid detaljstyring

KS er glad for at Utdanningsforbundet og deres leder, Geir Røsvoll, bidrar i debatten om hvordan detaljstyring og rapporteringskrav stjeler tid og ressurser fra lærere og andre ansatte i den viktige jobben de gjør for innbyggerne.

Det er gledelig at Utdanningsforbundet mener det «åpenbart finnes rom for å forbedre normene», og at de peker på områder hvor nasjonale politikere bør redusere detaljstyringen.

Det er helt nødvendig.

Vi er enige med Utdanningsforbundet om at lærerne og pedagogene har avgjørende betydning for barna. Derfor jobber vi sammen for å bedre deres arbeidsforhold i hverdagen. Men KS, og ikke minst ansatte i kommuner og fylkeskommuner, ser også at dagens regelverk skaper utfordringer for både lærere og barn.

Utdanningsforbundet mener at lærenormer sikrer et minimum av ressurser til alle elever. Det har de rett i dersom vi hadde ubegrensede ressurser i skolen. Men når minimumsnormen i praksis blir en maksimumsnorm, svekker det muligheten for å gi mest støtte til de elevene som har størst behov for det.

KS legger vekt på at dagens normer ikke har gitt bedre læring for elevene, og at de forhindrer mulighet for å bruke lærere der de trengs aller mest. En rektor fra Røsvolls hjemtrakter ville flytte en lærer fra et trinn til et annet der det var større behov for læreren, men fikk nei fra Statsforvalter.

I landets kommuner ser vi at behovet for økt spesialisering og tilrettelegging øker kraftig. Flere trenger mer hjelp. Da må kommunene gis mer frihet til å sikre best hjelp til dem som trenger det mest.

Og det er ikke slik at lærernormen i seg selv skaffer ressurser til antall lærere. Den fordelingen skjer gjennom inntektssystemet, blant annet basert på antall barn i hver kommune.

Når det blir færre barn og unge, får kommunene også mindre penger fra staten. Da er det helt nødvendig å bruke de ressursene vi har på en best mulig måte.

Så, selv om vi er uenige om behovet for normer, er det positivt at Utdanningsforbundet vil være med på å diskutere normenes innretning. Vi ønsker at rektorene kan få større frihet til å flytte lærere på tvers av hovedtrinn. Rektor er skolenes pedagogiske leder og vet bedre enn nasjonale myndigheter i Oslo hvor læreren trengs mest. Det håper vi Utdanningsforbundet kan være med på å diskutere videre.

«Alt arbeid som ikke bidrar direkte til barnehagebarnas eller elevenes lek, læring og trivsel, bør gjennomgås. Dette kan redusere både den administrative belastningen og kommunenes utgifter til oppfølging», skriver Røsvoll. KS er helt enig.

Når det gjelder nasjonale prøver, er KS enig i at disse i større grad bør være læringsstøttende og dermed nyttige for elever og lærere. Vi er villig til å diskutere videre hvordan prøvene kan ivareta dette formålet bedre.

Samtidig må både foreldre, samfunnet og de lokale folkevalgte få informasjon om elevenes læring og utvikling, slik at de kan være med på å ta sitt ansvar for skolen. Det er særlig viktig nå som læringsresultatene faller. Men dette kan trolig ivaretas på andre måter enn i dag, og dette har vi og andre partene har gode samtaler om.

KS støtter også Røsvolls forslag om samarbeid om mindre rapportering og administrativt arbeid for ansatte i skoler, barnehager og kommuneadministrasjon. Vi bør kunne stå sammen om forbedringer i dagens opplæringslov.

Det gjelder for eksempel rigide krav til at rektor må dokumentere at hun eller han følger med på at lærere følger med på at elevene lærer det de skal. Vi må ha tillit til at dette skjer, uten omfattende krav til dokumentasjon og tilsyn fra staten.

Utdanningsforbundet, KS og de andre partene i sektoren har også stått sammen om et felles forslag om at man nå må styrke det lokale kvalitetsarbeidet i skolen. Når læringsresultater og trivsel faller, er det først og fremst det systematiske arbeidet og samarbeidet på den enkelte skole og kommune som kan snu utviklingen.

Nasjonale tiltak kan være vel og bra, men vi partene i sektoren må også stå sammen for å unngå at det stadig iverksettes nye statlige tiltak som detaljstyrer og ikke treffer de lokale behovene.

Oppsummert mener jeg vi har felles mål og mange forslag vi kan stå sammen om for å utvikle en bedre skole. Og vi bør gå foran som gode eksempler for elevene på en debattkultur der vi anerkjenner ulike synspunkt, uten å mistenkeliggjøre hverandres motiver.