Publisert: 29.11.2024
Rigid statlig styring utfordrer kommunenes mulighet til å gi tilpasset opplæring til de som trenger det mest.
Dette innlegget av Gunn Marit Helgesen, styreleder i KS, ble publisert på Kommunal Rapports nettsider 28. november 2024.
Det er bra Utdanningsforbundet anerkjenner utfordringene i kommunesektoren framover. Da bør vi diskutere løsninger og ikke tillegge hverandre motiver vi ikke har.
I et innlegg i Kommunal Rapport spør Geir Røsvoll om KS vil «kaste barnehagebarn og elever under bussen».
Ingen skal kastes under noen buss. Det er en unødvendig avsporing. KS løfter en nødvendig debatt for at vi skal klare å utføre viktige velferdsoppgaver også framover. Uten denne debatten vil vi oppleve mangel både folk og penger. Det er ingen tjent med. Aller minst barnehagebarn og elever.
Jeg er glad Røsvoll anerkjenner at debatten om fremtidige løsninger er nødvendig. Spennet mellom forventninger og tilgjengelige ressurser er krevende for både kommunene og Utdanningsforbundets medlemmer. Vi bør fortsette den gode tradisjonen vi har for samarbeid mellom arbeidslivets parter. KS ønsker en konstruktiv dialog, der vi forsøker å forstå hverandre og sammen finner løsninger.
KS ser at rigid statlig styring utfordrer kommunenes mulighet til å gi tilpasset opplæring til de som trenger det mest.
«For å få mer ut av økonomiske og menneskelige ressurser må vi gå gjennom alle oppgavene som stjeler tid fra barn og unge.», skriver Røsvoll.
Dette er KS enig i.
Kommuneansatte, skoleledere, lærere og barnehagelærer må få tillit til å utøve yrket sitt. De må bruke tiden på barn og elever fremfor dokumentasjon og kontroll.
KS vil bruke penger på velferdstjenester og en god skole og barnehage – ikke byråkrati og papirarbeid.
Ledelsen ved skolene og kommunene må kunne prioritere. Trengs det en miljøarbeider for å følge opp elever med utfordringer? Trengs det en helsesøster? Flere assistenter? Eller ekstra lærere?
Stortinget vet ikke hvilken klasse som trenger flere lærere, og hvilken klasse som har mer behov for et sterkere lag av andre ansatte.
Ved noen skoler er det rett med flere lærere enn dagens norm krever. Ved andre skoler i kommunen kan behovet være noe helt annet.
I landets kommuner ser vi at behovet for økt spesialisering og tilrettelegging øker kraftig. Flere trenger mer hjelp. Da må kommunene gis mer frihet til å sikre best hjelp til dem som trenger det mest. Lik behandling av alle barn kan bety at mange ikke får den støtten de trenger.
En kommune bør for eksempel kunne sette inn flere ansatte i en barnehage der barna har større behov enn i en annen barnehage der behovene er annerledes.
Og en rektor bør ha mulighet til å flytte lærere mellom hovedtrinn og til klasser der det er mye uro og behov for ekstra støtte. Det er det ikke rom for med dagens lærernorm. Det går også utover lærere som står i krevende situasjoner.
Det er lett å si at svaret er flere lærere totalt sett, men vi har verken fagfolk eller økonomi til å øke bemanningen vesentlig fremover.
I dag lykkes vi ikke godt nok med å utjevne sosiale forskjeller mellom barn i skolen, og dermed lykkes vi heller ikke godt nok med å inkludere alle.
Ekspertutvalget som foreslo tiltak for større sosial utjevning, pekte nettopp på behov for mer fleksibel bruk av lærere som gjør det mulig å sette inn ressurser for barn og unge som trenger det aller mest.
KS er bekymret for at vi ikke har nok ansatte til å gi alle i norske kommuner den omsorgen de trenger. Flere eldre og mangel på nok arbeidskraft er ikke noe som venter i framtiden. Det er virkeligheten her og nå.
Når det mangler både penger og folk, trenger kommunene handlefrihet for å tilby innbyggerne best mulige tjenester med de fagfolkene vi har.
Jeg inviterer Utdanningsforbundet til å peke på konkrete forslag til hvor vi kan redusere detaljstyringen og rapporteringskravene.
Det er mer fruktbart enn å spørre om KS vil kaste barn under bussen.
