Kommunene i møte med det ekstreme

En fremmedkriger vender tilbake fra Syria med fysiske og mentale arr - men fortsatt ekstrem i sin ideologi. Hvem er best egnet til å møte slike personer med riktig spisskompetanse og nødvendig tyngde?

Et nasjonalt ansvar
For kommunene kan denne oppgaven bli for stor. Det vil koste mye for de fleste norske kommuner å bygge opp et nødvendig apparat. Når personene for eksempel blir deradikalisert eller flytter, legges apparatet ned – og med det forsvinner også kunnskapen.

-Kunnskapsoverføring er det beste argumentet for at dette feltet skal være et statlig ansvar. Staten bør etablere et apparat for å håndtere de mest ekstreme tilfellene blant radikaliserte personer, gjerne gjennom et nasjonalt exit-program. Å forvente at kommunene skal finne kompetanse for å håndtere IS-krigere med ekstreme ideologiske holdninger eller voldelige høyreekstreme, er å forvente for mye, sier Yngve Carlsson i KS. Han er fagansvarlig for prosjektet om voldelig ekstremisme. 

Tidligere erfaringer
La oss gå noen tiår tilbake. Til 1990-tallet, da høyreekstreme for alvor banket på den norske døren. Steder som Brumunddal, Hokksund, Kristiansand og bydelene Nordstrand og Bøler i Oslo møtte store utfordringer. Målrettede tiltak for å bekjempe den voldelige høyreekstremismen ble satt i gang – og det ga resultater. Miljøet fikk aldri skikkelig fotfeste og ble etter hvert nærmest utradert.

-Det kan trekkes linjer tilbake til den gangen, sier Carlsson. -Historien viser hvor viktig det er med tidlig inngripen. Jo tidligere i et radikaliseringsforløp vi setter inn støtet, jo større er sjansen for å snu utviklingen.

Hvor er brekkpunktet?
Men når er rett tidspunkt å gripe inn? Det finnes ingen klar grense for når vi bør reagerer på utsagn og holdninger. Samtidig føler mange ansatte i kommunene at de ikke har nok kompetanse på religion, politikk og kultur til å vurdere hva som er ekstremt og bekymringsfullt.

-PST og politi ønsker informasjon om personer som er i ferd med å ekstremiseres. For de ansatte i kommunene er det vanskelig å vite når dette skjer, samt at kommunene må passe seg for å ikke bli PST og politiets forlengede arm. Dette er et gammelt dilemma. Kommunene skal bidra med informasjon, men bør ikke gå inn i kontrolloppgaver som gjør at de mister tillit i de miljøer det gjelder, understreker Carlsson.

Et annet dilemma møter lærere og ungdomsarbeidere når de skal fange opp unge med radikale holdninger. Her er det viktig å finne balansen mellom å være for forsiktig og for konfronterende.

-Er de for forsiktige kan det virke som de legitimerer de ekstreme holdningene. Er de for harde i stilen, kan de støte de unge radikale bort og ødelegge muligheten for videre arbeid.

Forebygging hindrer ekstremisme
I mange tilfeller fungerer arbeidet mot radikalisering godt. Kommuner som er gode på å forebygge utenforskap og kriminalitet er også gode på å forhindre ekstremisme. Dette henger tett sammen, de fleste ekstremistene er unge voksne med kriminell bakgrunn.

-Det er viktig å synliggjøre utfordringene kommunene har når det gjelder ekstremisme. Nå har forskere fulgt arbeidet mot radikale miljøer i fem kommuner over tid. Slik følgeforskning skaper en bevissthet rundt temaet. Det har vist seg at forskningen kan bli et verktøy i seg selv. Forskningen bidrar til at utfordringer kommer på bordet, sier Carlsson.

Det viste seg i Brumunddal på begynnelsen av 1990-tallet. Håpet er at det kan vise seg på nytt.