På vakt for barna

Før sommeren sendte Barne- og likestillingsdepartementet Barnevoldsutvalgets rapport «Svikt og svik – en gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt» ut på høring. Ann-Kristin Olsen har ledet det Regjeringsoppnevnte utvalget. Olsen har jobbet med vold i nære relasjoner i mange år, både som politi og som fylkesmann i Vest-Agder. Hun ble likevel sjokkert over det Barnevoldsutvalget fant.

– Oppdraget vårt var å gå gjennom noen av de alvorligste sakene og se etter systemsvikt. Vi fant svikt i et så stort omfang at vi ikke lenger syntes at svikt var et dekkende begrep. Da konkluderte vi med at det faktisk var riktig å bruke et så sterkt ord som svik.

Vi må snakke med barna 
– Det ble ikke snakket med barna. Vi så det i alle tjenestene. De ansatte har plikt til å snakke med barna og likevel blir det ikke gjort.  

Ann-Kristin Olsen gjentar det flere ganger, og presiserer hvor ille det er – at vi ikke snakker med barna. For det er barna som vet.

Hvorfor klarer vi ikke å snakke med barna?
– For det første må du rett og slett vite hvordan. Mange fagpersoner mangler den kompetansen. De vet ikke hvordan de skal gjøre det, for det er faktisk vanskelig å spørre et barn: «slår faren din deg?» For det andre vegrer folk seg og frykter konsekvensene. Det er ikke vanskelig å spørre barna: «hvordan har du det egentlig hjemme?» Men hvis du stiller det spørsmålet, da må du være forberedt. Hvis barnet forteller om vold og overgrep, da kan du ikke sende det barnet hjem.

Ann-Kristin Olsen tror ofte fagpersoner unngår å spørre barna, fordi de frykter det de kan få høre. Mange er redde for å være den som får «hele ansvaret» i fanget.

– I vårt materiale var det en helsesøster som sa, «hvorfor skal jeg som bare er en helsesøster ha ansvaret for å løse et så stort samfunnsproblem?» Og da er jo rett og slett svaret at nei, du har ikke eneansvaret for dette, men du har også et ansvar. Det er mange som har det ansvaret og deler på det.

Ann-Kristin Olsen mener det er viktig at de ansatte har et apparat i ryggen.

– Kommunene må ha rutiner for hva den som får en sak i fanget skal gjøre. Det må være tydelig hvordan de skal håndtere det. Hvis vi vil at de ansatte skal snakke med barna, så må den sannheten som kan være helt forferdelig kunne bli håndtert på en god måte, sier hun.

– Du klarer ikke å være uberørt, men du må ikke la deg knuse

En type saker den erfarne politikvinnen synes er særlig vonde, er sakene som involverer filleristing av babyer, såkalt «shaken baby syndrom».

– Babyer som dør fordi de har blitt filleristet av foreldrene, noe som gjennom årene ofte har blitt henlagt som uhell. Jeg har selv lest rapporter og deltatt på obduksjoner. Det gjør inntrykk.

Samtidig mener Olsen at man er nødt til å verne seg hvis man skal tåle å arbeide med denne type saker år etter år. At man må være profesjonell. Hun forteller at i alle medlemmene i Barnevoldsutvalget ble sterkt berørt.

– Du klarer ikke å være uberørt, men du må ikke la deg knuse. Da vi gikk inn i sakene, hørte barneavhørene, leste rapportene, så alle sakene som var blitt henlagt på grunn av dårlig arbeid – det var opprørende. Det er likevel nødvendig å være profesjonell for å orke å gå videre og gjøre en innsats. Du må ikke drukne deg i de dramatiske forholdene du får inngående kjennskap til. Du må på en måte kreve av deg selv den profesjonaliteten at du forstår, men ikke lar følelsene overmanne deg.

Ann-Kristin Olsen tørker tårer når hun snakker om arbeidet i Barnevoldsutvalget.

– Det tror jeg alle i utvalget har gjort. Vi gråt sammen og så gikk vi videre, rett og slett. Du får ikke endret noe for barna hvis du synes dette er så trist at du ikke orker.

Var du forberedt på det dere fant i arbeidet i barnevoldutvalget?
– Nei. Jeg hadde trodd at vi skulle finne systemsvikt, men jeg hadde ikke trodd at vi skulle finne så mye at vi ville kalle det for svik.

Kommunene har en nøkkelrolle
Ann-Kristin Olsen mener kommunenes styrke er at de organiserer så mange av tjenestene som er viktige i et barns liv. Kommunen er best på å se helheten.

Har du noen råd til kommunene og fylkeskommunene?
– Ja. De må rigge et apparat som går på tvers av etater, der barnets situasjon blir sett under ett. Kommunene må lage gode rutiner og stille ressurser til rådighet. De bør også se på svangerskapsomsorgen. Kommunene kan komme inn tidlig. Vi har bygget opp et godt system i Norge allerede, med svangerskapsomsorg, helsestasjoner, hjemmebesøk etter fødsel, barnehager og juridisk meldeplikt – at de ansatte er pliktet til å melde fra. Vi har gode verktøy. Det er mange voksne i Norge som får sin lønn for å beskytte barn, og likevel svikter det.

Hun mener de kommunale lederne er nøkkelpersoner for å utnytte det gode utgangspunktet vi har. De kan organisere kommunen på hensiktsmessig måte, engasjere seg i arbeidet og følge opp etatene som er involvert i barns liv.

– Lederne, ordførerne og rådmennene – de har hovedansvaret for å omsette den politiske godviljen til praktisk handling i Kommune-Norge. Men, de må orke å ta det vanskelige innover seg og å støtte fagfolkene sine. Huske på: du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Vi trenger et kompetanseløft
Ann-Kristin Olsen mener det gjøres mye godt arbeid i kommunene og fylkeskommunene, og at vi har kommet veldig langt. Problemet er at når det svikter får det så alvorlige konsekvenser.

Olsen skryter av mange flinke fagfolk i kommunene, særlig barnevernsarbeidere, som gjør en viktig og vanskelig jobb, også under trusler og press. Hun mener det er viktig at de får støtte.

– Utvalget mener vi trenger et kompetanseløft. Barnevernet gjør stort sett et veldig godt arbeid. Men det har sviktet i sakene vi har sett på.

Noen må jo ha forstått hva som foregikk?
– I alle våre saker var det flere etater inne i bildet, og mange burde ha sett. Og da skulle man jo tro at da ville i alle fall én si ifra.

Ann-Kristin Olsen mener at problemet er at sakene ofte faller «mellom stolene» i systemet. Ingen trykker på den røde knappen.

– For eksempel har barnehager ringt til barnevernet og meldt fra, så hører de ingenting. Det er da det må være et system på plass og godt samarbeid mellom etatene. De ansatte i barnehagen er i en veldig vanskelig situasjon når de ikke har hørt fra barnevernet, og den samme pappaen kommer og leverer et ustelt barn igjen.

Olsen mener taushetsplikten i noen tilfeller er en utfordring. Samvittighetsfulle fagfolk vil ikke gjøre feil og melder ikke ifra om mistanker de har, i frykt for å bryte taushetsplikten. Hun mener løsningen er bedre veiledning og mer lederstøtte til fagfolkene.

Vold mot barn ikke oppfunnet
Det var tilfeldig at Ann-Kristin Olsen endte opp som jurist. Hun ville egentlig «skrive om kultur og sånt», men fornuften tok overhånd. I 1973 ble hun Norges første kvinnelige politimester i Halden politikammer.

– Da jeg begynte i politiet i 1973 var ikke vold i nære relasjoner «oppfunnet» som kriminalitetsform. Vi hadde noe vi kalte for husbråk. Når politiet rykket ut så de ikke en gang etter om det var barn til stede. Det var lettere å finne en stjålet bil enn et forsvunnet barn.

Olsen beskriver hvordan vold innad i familier havnet langt nede på prioriteringsstigen.

– Så kom det med krisesenterbevegelsen. I 1978 åpnet Nordens første krisesenter i Oslo. Jeg var på rett sted til rett tid og kunne bidra til at politiet omprioriterte og så dette som alvorlig kriminalitet. Det var veldig inspirerende å kunne bidra. Jeg ble sendt til Europarådet og Interpol som Norges representant og ble etter hvert ekspert på vold i nære relasjoner. Det har fulgt meg i hele yrkeslivet mitt.

Det er ikke det mest oppløftende saksfeltet du har blitt ekspert på?
– Nei, det er ikke det. Da jeg ble politimester prøvde jeg å få noen av mine mannlige kolleger til å overta. De sto ikke i kø, for å si det sånn. På et tidspunkt forsto jeg at dette kommer jeg til å måtte jobbe med. Før pleide jeg å si til jeg blir pensjonist, og nå som jeg er pensjonist må jeg jo si til jeg går i grava, sier hun og ler hjertelig.

– Pytt, pytt
Hun har vært først ute som kvinne flere ganger, også som sysselmann på Svalbard. Olsen synes ikke det var en stor sak, at hun var foregangskvinne.

– Jeg har hatt evnen til å føle meg god nok i rollen. Jeg har ikke hørt så nøye etter. Du velger jo selv om du vil bry deg. Så jeg har liksom ikke hørt så nøye etter når folk har vært på den mer kritiske siden. Jeg pleier noen ganger å si at mitt livsmotto er «Pytt, pytt». Fordi, noen ganger må man bare legge det bak seg og gå videre.

Ann-Kristin Olsen er oppvokst i Kristiansand, og der bor hun også i dag sammen med mannen sin. Barna og barnebarna befinner seg i Oslo og i Tromsø så hun får mange muligheter til å reise.

Selv om Ann-Kristin Olsen nå formelt sett er pensjonert, ser hun ingen grunn til å hvile på laurbærene med det første. Hun er styreleder i Helse-Sørøst og har flere andre styreverv. Hun ser likevel frem til å nyte den sørlandske skjærgården enda mer i tiden som kommer.

– Jeg har lyst til å være mer ute i båt. Og nå som jeg ikke lenger er fylkesmann, trenger jeg ikke være så diplomatisk. Da kan jeg si at det beste med å bo her i Agder, det er kystlinjen vår. Kysten i Agder, den er fantastisk!