Med livet som kompetanse

Tor Arne står ute i småregnet på Forus i Stavanger og tar seg en røyk. Regndråpene lander mykt i håret hans, og selv virker han rolig og stødig. Det er ikke mye som avslører hvordan livet hans var for syv år siden.

Det var mørkt kaos. Inn og ut av avrusning. Nedkjørt, hekta på rus og på utsiden av samfunnet. Full av skyldfølelse og skam, og inderlig klar over de sorger han påførte dem som sto ham nær.

Egen erfaring blir andres redning
I dag jobber Tor Arne som ruskonsulent i Time kommune og følger opp personer som er på den siden av bordet han en gang satt. Tor Arne bruker sin erfaring og sitt liv i jobben med å hjelpe andre.

Mange rusavhengige og psykisk syke har behov for tjenester på tvers av behandlingsapparatet. De trenger hjelp fra både kommune og spesialisthelsetjeneste, og det er helt avgjørende at disse instansene klarer å samarbeide og snakke sammen. Skjer ikke det, faller mange pasienter mellom to stoler.

I februar kom en FoU-rapport fra KS om samhandling innen rus og psykisk helse som avslørte at det fortsatt er et stykke å gå før målet er nådd. Men flere kommuner er på god vei. Et av grepene de har tatt er å ansette personer som Tor Arne.

Pasientenes helsetjeneste
På en scene i Stavanger sitter en mann med kassegitar helt alene. Gjennom egenkomponerte låter forteller han om avhengighetens paradokser. Om den strake veien nedover mot bunn, men uten lysten til å stoppe. Bare av og til, eller bare litt, for en kort stund. Men så om det å ville, om å ha fått nok og heise det hvite flagget. Om å ønske å være som alle andre.

Tilhørerne er ansatte fra ulike kommuner i Rogaland. Her jobber kommunene sammen og deler erfaringer for å skape en bedre helsetjeneste for en av de mest sårbare gruppene i samfunnet.  De er en del av et stort læringsnettverk i regi av blant annet KS som samler ansatte i kommunene i Rogaland. Læringsnettverket har som mål å bidra til bedre og mer samkjørte tjenester for voksne med psykiske vansker og rusproblemer, med brukeren i sentrum. Her skal deltakerne dele erfaringer, lufte problemer og lære av hverandre.

-Vi må føye sammen det som er kunstig adskilt på grunn av tjenestene, først da får vi noe som kan minne om pasientens helsetjeneste, sier psykiater Trond Aarre fra talerstolen. Han er leder for Nordfjord psykiatrisenter og opptatt av å sette pasientenes behov foran organisasjonskartet. Aarre vil komme gruppetenkningen og stigmatiseringen til livs, og minner om at livet er ikke enkelt for noen av oss.

-Vi må ikke lage særtjenester for noen få grupper. Behovene er de samme over alt. Det handler om selvfølelse, ha noe å gjøre og å være til nytte. Det er snakk om enkle ting vi har gjort veldig vanskelig.

Veien mot stupet
Tor Arne forteller om en helt vanlig oppvekst i Sandnes med en mor som var barnevernspedagog og en far som jobbet som dataingeniør.

-På videregående gikk jeg økonomi og administrasjon, men hadde ingen klar ide om hva jeg ville bruke det til eller bli. Jeg begynte å kjede meg, og startet å feste en del. I tillegg var jeg i et treningsmiljø der det var veldig viktig å være stor, sterk og godt trent.

Snarveien ble for fristende. Tor Arne begynte med anabole steroider og da var veien til annet dop kort. Det ene tok det andre, i altfor stor fart. Han hadde kastet seg på en rutsjebane.

Det var andre tidligere rusavhengige som ble redningen for Tor Arne. Etter flere mislykkede forsøk på å bli rusfri og en stadig stødigere kurs ned mot den dypeste grøft, havnet Tor Arne på Fjordhagen – en alternativ behandlingsplass hvor rusavhengige som nå er rusfrie hjelper andre til å nå det samme. Her er det aktiviteter og trening i kombinasjon med terapi og samtale.

På Fjordhagen møtte Tor Arne personer som visste hva han gikk gjennom og som hadde gått den samme løypa før ham. De visste det som Tor Arne nå vet – at det ikke går an å ruse seg bare litt. Tor Arne trodde en stund han håndterte å ruse seg av og til. Nå har livet lært ham at han må holde seg unna alle former for rus.

-Jeg rører ikke alkohol heller, det er også rus. En gang dro jeg rett på partytur til Gran Canaria etter at jeg kom ut fra avrusning for å feire at behandlingsoppholdet var over. Det var ikke så lurt, innrømmer Tor Arne og smiler skjevt.

I april har Tor Arne vært rusfri i seks år. Prisen å betale har vært å bytte ut hele omgangskretsen og alle vennene.

Å ha noen rundt seg
Det avgjørende øyeblikket, det som bestemmer om du når målet om å bli rusfri eller om alt brister og du rykker tilbake til start, er om du klarer å la være å ta den første dosen. Den dosen du har så lyst på etter mange måneder uten et eneste rusa øyeblikk. Dosen du lengter etter, og som du tenker du sikkert kan ta – for det skal jo uansett ikke bli som før. Denne gangen skal du ha kontroll.

Det er i de øyeblikkene det er så viktig å ha noen rundt seg, forteller Tor Arne. Noen som kan prate med deg, løfte deg opp, distrahere deg. For det er når du sitter alene det gjerne går skeis. Ensom i leiligheten, foran TV’en, uten selskap. Og på utsiden dundrer lørdagskvelden forbi.

Derfor er Tor Arne opptatt av å være til stede for brukerne han møter i jobben sin. Han vet når det kan tippe den gale veien.

-Trenger de å prate en lørdagskveld, er jeg sammen med dem. Jeg har ikke den samme såkalt profesjonelle avstanden som tradisjonelt har preget behandlingen. Vet jeg at en rusavhengig er glad i å fiske, kobler jeg han gjerne sammen med andre som også liker fiske, sier han.

Det handler om å skape nettverk og tilby aktiviteter og samhold.

Livskvalitet til tross for utfordringer
I konferanserommet i Stavanger entrer en engasjert fyr scenen. Han virker uredd, til stede, uformell. Han snakker om likeverd og at vi må slutte å se på rusavhengige som noen med helt spesielle ønsker og behov.

-Rusavhengige trenger akkurat det samme som andre mennesker. De behøver et sted å bo, venner og nettverk, aktiviteter, mat, trygghet, spenning og sex.

Pål Berger burde vite hva han snakker om. For ti år siden plukket han sneiper fra gata og var styrt av jakten på rus. I dag er han rusfri. Sammen med tre andre som også har et tungt rusmisbruk bak seg driver han Recovery Kompetanse, som tilbyr foredrag og kursing. Recovery handler om en brukerstyrt tilnærming til rus og psykiske lidelser - en bedringsprosess over lang tid der livskvalitet står i sentrum. Det er ikke alltid at målet er rusfrihet, men heller god livskvalitet.

Hva ønsker du? Hva trenger du? Hva er viktig for at du skal få et så godt liv som mulig?

Disse spørsmålene gjennomsyrer hele recovery-tankegangen. Grunnideen er at rusfrihet og tilfriskning er en prosess over tid der det ikke er noe tydelig sluttpunkt. Det er ikke slik at en person er enten frisk eller syk, i behandling eller ferdigbehandlet.  I stedet snakker vi om en livslang prosess der målet er et meningsfullt liv til tross for problemene og utfordringene.

Den indre motivasjonen
Etter flere forsøk på å bli rusfri klarte Tor Arne endelig å nå målet i 2011. Det dreier seg om motivasjon, forteller han.

- Den må komme innenfra for at du skal lykkes. Ingen andre kan fortelle deg at du skal slutte å ruse deg. Du må ønske det selv, hvis ikke er du sjanseløs, mener han.

Det viser hvor viktig det er å motivere til et rusfritt liv. Tvangen utenfra møter sin overmakt i en manglende indre motivasjon. Ønsket om å ruse seg trumfer det meste her i verden. Men når det ønsket har sluppet taket, da kan jobben med å leve et rusfritt liv starte.