Økonomisk unntakstilstand

Dagens økonomiske situasjon og kortsiktige utsikter er helt ekstraordinære. Vi har ikke sett noe liknende etter 2. verdenskrig. Store deler av samfunnet stenges ned. Mye økonomisk virksomhet er forbudt eller underlagt store restriksjoner. Partene i arbeidslivet er enige om å utsette lønnsoppgjøret til høsten.

Betydelig fall i aktiviteten og kraftfulle økonomiske grep

Utslagene i finansmarkedene som vi ser nå vil ha betydning for norsk økonomi. Den økonomiske atferden til bedrifter og husholdninger vil selvsagt påvirkes av uroen i finansmarkedene, men de kraftige, direkte smitteverntiltak vil ha vesentlig større effekt på verdiskapingen (BNP) og sysselsettingen målt i timeverk.

De økonomisk-politiske tiltakene som har kommet til nå har i liten grad betydning for nasjonaløkonomien på kort sikt. Bevilgninger som gjør NAV, helseforetak og kommunesektoren økonomisk i stand til å skjøtte nye viktige oppgaver har naturligvis kommet. Tiltak mer direkte rettet mot norsk økonomi har først og fremst dreid seg om å øke sannsynligheten for at man har relativt sunne bedrifter som står klare til å fungere normalt når smittesituasjonen tillater det, og at folk som av ulike grunner ikke får drive som vanlig skal ha rimelig økonomisk trygghet. Fra en nasjonaløkonomisk synsvinkel er også dette siste av stor betydning for økonomien når unntakstilstanden glir over.

Hvordan blir neste fase?

Tiltakene knyttet til fasen vi nå er i har kommet på løpende bånd og det vil ganske sikkert fortsette enda en stund. Når den første fasen er over, vil man ganske sikkert ha behov for å stimulere økonomien. Det er imidlertid ikke opplagt nøyaktig hvilke sektorer som da vil slite, og hvor etterspørselen er for lav, for å sikre noe i nærheten av «full sysselsetting». Jeg vil tro at det spesielt vil være bedriftenes investeringer og en del eksport som vil svikte. I tillegg er det grunn til å frykte at privat konsum vil være lavt, men vil kunne øke kraftig når det i større grad blir mulig å konsumere. Bortsett fra muligens helt kortvarig, vil privat konsum neppe komme opp på en mer langsiktig bane med det første. Alle stimulanser av økonomien vil på kort eller mellomlang sikt bidra til at det skjer, men konsumet kan også stimuleres mer direkte. Mest kraftfullt er midlertidig avgiftslette – og effekten på norsk økonomi vil bli ekstra kraftig dersom en kan begrense det til konsum med lav importandel.

Eksporten vil det være lite å gjøre med: Kronekursen er så lav at det er vanskelig å se at noen ytterligere bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen vil hjelpe på aktiviteten. Svikten i investeringer kan derimot avhjelpes ved at det offentlige midlertidig øker sin etterspørsel etter tilsvarende produkter og tjenester, eller at bedrifter og husholdninger ved hjelp at endringer i skatter og avgifter gjør det samme. 

Kommuneøkonomien rammes i utgangspunktet både av økte utgifter og reduserte brukerbetalinger og gebyrer, i tillegg til at skatteinngangen reduseres. Størrelsen på alle disse forholdene er genuint usikre: I tillegg til vanlig usikkerhet, er det usikkerhet knyttet til alt ved viruset og helseeffektene, samt hvilke tiltak som innføres både helsepolitiske og økonomiske.

Spørsmålene om hvordan økonomien best skal stimuleres har utvilsomt et betydelig innslag av politikk, men det rent faglige er også her viktig. Generelle tiltak som skattelette og offentlig etterspørsel kan også utformes på ulike måter med svært forskjellige effekter på ulike størrelser. Se denne artikkelen som undertegnede og Joakim Prestmo skrev i 2009 i forbindelse med finanskrisen. 

Har vi råd til tiltakene?

Myndighetenes retoriske svar er at vi ikke har råd til å la være. Det pekes også på oljefondet og penger på bok. Begrunnelsen for oljefondet og handlingsregelen er egentlig ikke at vi skal være godt rustet i økonomiske kriser, men at naturgaven skulle komme alle generasjoner til gode og at oljepengebruken gradvis kunne øke i takt med at vi høstet mer oljeinntekter. Oljefondet innebærer imidlertid at myndighetene ikke vil ha noen problemer med å finansiere utgiftene til koronatiltak. I den forstand kan man med stor sikkerhet si at vi har råd.

Det som i ettertid vil kunne evalueres er om smittespredningstiltakene var optimale. Nå er det sporet av mindre interesse. Når storsamfunnet innfører slike tiltak som medfører yrkesforbud i mange yrker og næringer, hadde det vært helt urimelig om de ikke fikk noen erstatning. I tillegg kommer at det nok også er økonomisk smart sett fra samfunnets side.

Et annet aspekt på om vi har råd til de tiltakene som så langt har kommet - er at de i utgangspunktet er tidsavgrensede. Det er et svært viktig moment i en debatt om oljepengebruk. La oss bare ta ett tall: Anta at de samlede offentlige koronakostnadene beløper seg til 150 mrd. kroner. Med handlingsregelens logikk medfører det at mulig oljepengebruk på permanent basis blir redusert med 4,5 mrd. kroner årlig.   

På den ene side innebærer det at utfordringene med opprettholdbarheten til finanspolitikken forvanskes ytterligere.[1] 4,5 mrd. kroner er for øvrig det som forventes å bli den årlig økningen i kommunesektorens kostnader knyttet til demografiske endringer om fem års tid. På den annen side tilsvarer 4,5 mrd. kroner ikke mer enn en ekstra skatt for alle på 0,3 prosentpoeng, men altså i all fremtid.

En konklusjon kan være at vi på lang sikt også har råd til tiltak av denne størrelsesorden så lenge de er midlertidige. Men altså bare i den forstand at det ikke øker de underliggende utfordringene til et fundamentalt nytt nivå.

 [1] Den økte dødeligheten blant eldre vil riktignok i en periode kunne redusere økningen i kostnadene knyttet til helse og omsorg når vi kommer noen år lenger fram. På den annen side vil den økonomiske veksten på litt sikt kunne reduseres, slik man så etter finanskrisen. Det vil både gjelde Norge og internasjonalt. En effekt av svakere internasjonal vekst som en må regne med er at avkastningen på oljefondet reduseres.