Publisert: 11.10.2024
Det er derfor behov for flere endringer enn justeringer i forskriften.
KS har følgende merknader og innspill til forslagene i høringssaken:
Antall timer veiledning
KS støtter forslaget om å endre dagens timekrav i spesialistforskriftens § 2 til en mer fleksibel ordning. Departementet foreslår at minimumskravet til antall timer veiledning omformuleres; fra et gjennomsnitt på fire timer per måned til et gjennomsnitt på 42 timer per år. Forslaget øker muligens fleksibiliteten noe, sammenliknet med dagens situasjon, men timekravet vil fortsatt i for liten grad ta hensyn til individuelle forskjeller mellom legene. Høringssaken nevner spesielt at en lege med betydelig arbeidserfaring fra allmennmedisin vil kunne ha mindre behov for veiledning enn en lege uten erfaring. Etter KS’ vurdering tilsier det at kommunen, i samarbeid med legen, bør få et større rom til selv å fastsette et formålstjenlig timetall.
Veileders kompetanse
KS støtter at kommunen/utdanningsvirksomheten selv kan avgjøre om det foreligger særlige tilfeller der kravet om at veileder må være spesialist kan fravikes. Det er liten grunn til å tro at et sentralt organ har et bedre grunnlag for å ta avgjørelser om å fravike kompetansekravet i enkelttilfeller, enn det utdanningsvirksomheten selv har. Dagens ordning virker derfor unødvendig byråkratisk, og bør avvikles.
Kravet til stillingsprosent i åpen uselektert praksis
KS støtter forslaget om å oppheve kravet om arbeidstid på minst 50 prosent av heltid i åpen uselektert praksis. Gjennom lovpålegg er kommunene gitt tillit til å være utdanningsvirksomhet. Denne tilliten bør følges opp ved også å gi tillit til at kommunene selv kan vurdere hvorvidt et læringsmål faktisk er oppfylt.
Enkelteksempler i høringssaken (krav om ti år i uselektert praksis ved 20 prosent stilling) tyder imidlertid på at det legges opp til at opphevingen skal erstattes av retningslinjer for beregning av utdanningstid. Det virker i så fall lite formålstjenlig, og bidrar ikke til høringssakens uttrykte mål om bedre fleksibilitet.
Hvis regjeringen mener det er behov for å sikre et bestemt omfang av arbeid med en uselektert gruppe innbyggere, er det mer naturlig å fastsette en nedre grense for antall pasienter. Det er i så fall ikke noe KS anbefaler; det bør være tilstrekkelig at læringsmålene er tydelig definert. Stillingsprosent kan dessuten ikke automatisk overføres til alle avtaleforhold i fastlegeordningen. Når en kommune inngår avtale med en selvstendig næringsdrivende fastlege, er åpningstid og listetak de vesentlige elementene. Det avtales ikke en stillingsprosent.
Ellers virker det unødig forvirrende for kommunene når ALIS-kontorene skriver på sine hjemmesider: «I noen tilfeller er det imidlertid forskjell på arbeidsrettslig stillingsstørrelse og hva som regnes som stillingsstørrelse i utdanningssammenheng. Ved ALIS-avtale er det utdanningsstillingen som legges til grunn.» Hvilken bestemmelse eller beslutning som ligger til grunn for denne konstateringen er ukjent for KS.
Opprette egne LIS1-stillinger
Midler gjennom statsbudsjettet er det viktigste tiltaket for å sikre at antallet LIS1-stillinger øker i takt med behovet. KS beklager derfor at budsjettforslaget for 2025 ikke legger opp til den nødvendige opptrappingen. Gitt manglende nasjonal prioritering kan det være interessant for noen kommuner og sykehus å opprette egne stillinger. Hvis forslaget følges opp støtter KS at det bør være en høy terskel for å fravike rekkefølgekravet.
Det siste året har KS hatt kontakt med distriktskommuner, som er bekymret for uheldige konsekvenser av at det åpnes for egenopprettede LIS1-stillinger. Til tross for mangel på stillinger er det også slik at mange små kommuner opplever at LIS1-legen trekker seg fra tjenesten i kort tid før planlagt oppstart. Grunnen ser ofte ut til å være at legen har fått en restplass i en mer sentral kommune. Problemet eskalerte da systemet ble lagt om fra trekning til søknad.
KS mener at ekspertutvalgets forslag om karantene/ventetid for LIS1-kandidater som trekker seg fra kommunedelen av en koblet stilling bør følges opp. Hvis ikke det er aktuelt bør det tas et snarlig initiativ til å diskutere andre forpliktende tiltak, som kan øke forutsigbarheten for distriktskommuner.
Generelle merknader til ALIS-ordningen
Det er god grunn til å regne med at ALIS-ordningen bidrar positivt til rekruttering av fastleger. Ordningen gir unge leger muligheter til godt tilrettelagte utdanningsaktiviteter og et faglig fellesskap, som vi vet at de setter høyt. For kommunene er det imidlertid en svært krevende ordning å administrere. Vår kontakt med kommunene viser at mange bruker urimelig mye tid på tilskuddsordningen. Ett av problemene med tilskuddet er at det innebærer et nytt og parallelt system i fastlegeordningen, som blant annet avviker fra det som er avtalt mellom Legeforeningen og KS.
Regelverket for fastlegeordningen er komplekst, og det er tungt å administrere. Reglementet for ALIS-tilskuddet og den standardiserte avtalemalen har forsterket kompleksiteten, og bidratt til at kommunene bruker uforholdsmessig mye tid til administrasjon; tid som kunne vært brukt på ledelse og oppfølging i stedet.
