Innføring av klimalov i Norge

Høringsuttalelse fra KS: Synspunkter på innføring av klimalov i Norge

Vi strukturer våre vurderinger om de tre hovedspørsmålene i departementets notat «Perspektiver på en klimalov», slik det anmodes om i invitasjonen fra KLD.

1. 1.      Vil en klimarammelov gi merverdi i norske sammenheng?

KS’ hovedsynspunkter på spørsmålet:

Det er behov for mekanismer som sikrer en tettere politisk oppfølging av arbeidet med å nå vedtatte mål. Fireårige karbonbudsjetter kan for eksempel være en slik mekanisme. Som departementets notat viser, reiser imidlertid spørsmålet om en egen klimalov så mange forfatningsrettslige, politiske, faglige og praktiske spørsmål at temaet må utredes mye grundigere før det kan konkluderes. Vi vil derfor anbefale at spørsmålet om hva som kan oppnås gjennom en slik lov utredes nærmere.

Utdyping av hovedsynspunktene:

Svaret på spørsmålet om merverdi avhenger helt av hva vi mener med en klimalov. De eksemplene vi har sett fra Storbritannia, Finland og Danmark er innbyrdes ulike, og ingen av dem kan direkte oversettes til norske forhold.

Formålet med en slik lov må være å sikre handling i større grad enn det vi har oppnådd hittil, og det er bare på en slik måte den kan gi en merverdi. Samtidig må vi passe oss vel for ikke å innføre prosesser og organer som strider mot viktige prinsipper for folkestyret. Hvis vi for eksempel får en lov som åpner for at en uavhengig ekspertkomite både skal være premissleverandør for og kontrollør av folkevalgte organer, vil vi etter vår oppfatning være på feilspor.

Samtidig er det behov for nye grep for å nå klimamålene. Da kan et rammeverk som pålegger sterkere forpliktelser til å oppnå vedtatte målsettinger gi en merverdi. Prosessregler med karbonbudsjetter som gjennomgås årlig, kan være et viktig element i et slikt rammeverk. Da blir en regjering målt på mål som skal oppnås i inneværende periode og ikke på et mål som skal nås av en eller flere senere regjeringer. Rammeverket kan samtidig åpne for et rådgivende ekspertorgan, for eksempel etter mønster av SPUs etikkråd. Det viktige her er at det ikke innføres nye, ikke-folkevalgte organer som i realiteten vil ha politisk myndighet. Hva et slikt ekspertorgan kan tilføre utover et oppgradert Miljødirektorat bør imidlertid drøftes.

Vi stiller oss også spørrende til top-down holdningen som ligger i noe av argumentasjonen som er ført for en klimalov, eksemplifisert med argumenter som: «med en klimalov vil alle vite hvor mye som skal kuttes og hvem som skal foreta kuttene». Politikken må heller legge til rette for kutt gjennom et sett av virkemidler enn å drive detaljregulering. 

En utredning av en eventuell klimalov bør ha en bred angrepsvinkel, blant annet med gjennomgang av alle eksisterende lover og regler som virker inn på klimaarbeidet. KS vil her peke på at det vil være spesielt viktig å se på bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Den er den klart viktigste loven for det lokale og regionale arbeidet med klimatiltak ved å regulere lokal og regional arealbruk.

1. 2.      Er det behov for mer rapportering og formidling av informasjon i Norge om klimagassutslipp og effekter av tiltak?

KS’ hovedsynspunkter:

Det er et stort behov for bedre rapportering. Først og fremst må rapporteringen av resultater sett i forhold til vedtatte målsettinger bli tydeligere. Årlig rapportering ut fra et karbonbudsjett kan bidra til dette. Slike rapporter vil skjerpe både den politiske bevisstheten og bevisstheten hos folk flest om hvordan vil ligger an i forhold til egne mål. For å øke den politiske bevisstheten vil det også være viktig at regjeringen gir en årlig klimapolitisk redegjørelse. Det må også komme på plass statistikk over lokale klimagassutslipp.

Utdyping av hovedsynspunktene:

Rapportene som nå leveres til FN er omfattende og detaljerte, og laget for en annen målgruppe enn norsk offentlighet. De egner seg derfor ikke til generell informasjonsformidling. Den årlige utslippsstatistikken fra SSB inneholder på sin side ikke referanser til de nasjonale klimamålene. Gjennomgangen i Nasjonalbudsjettet av klimapolitikken inneholder heller ikke en slik direkte sammenligning.

Regjeringens bestilling til Miljødirektoratet i 2014 av et faglig grunnlag for vurdering av måloppnåelse, den såkalte «Gap-rapporten», er en annen indikasjon på behovet for rapportering som setter resultater og målsetting inn i en lett forståelig sammenheng. Rent generelt kan det også legges til at det er et stort behov for tydeliggjøring av de norske klimamålene, som med referanser til forskjellige parametere og spenn i målsettinger ikke er entydige.

I Norge er det ikke publisert statistikk over lokale klimagassutslipp siden 2009. Som påpekt av KS og en rekke andre aktører, deriblant Miljødirektoratet, skaper dette betydelige problemer for det lokale klimaarbeidet. Lokale tiltak bidrar vesentlig til oppnåelse av nasjonale mål. Derfor er det viktig at det også kommer på plass tallgrunnlag for dette arbeidet.

1. 3.      Vil et uavhengig klimaråd være et hensiktsmessig nytt tilskudd til norsk klimapolitikk? Hvilken rolle bør det i så fall fylle?

KS’ hovedsynspunkter:

Dette er et spørsmål som bør tas opp ved en eventuell utredning av en klimalov. På generelt grunnlag bør det sterkt advares mot at et slikt råd får noe annet enn en uformell rådgivende rolle. Politiske beslutninger skal tas av folkevalgte organer.

Utdyping av hovedsynspunktene:

En modell med et uavhengig råd som både skal gi premisser for politikkutformingen og vurdere måloppnåelse, slik som i Storbritannia, kan få som konsekvens at et ikke-folkevalgt organ gis en politisk rolle. Politiske beslutninger knyttet til politikkutforming, evaluering og oppfølging av politisk måloppnåelse må gjennomføres av folkevalgte organer.

For øvrig stiller vi oss tvilende til at en bredt sammensatt forsamling, som Klima- og miljøvernministerens klimaråd, kan fylle en spesifikk rådgiverrolle, slik som forutsatt i de britiske og danske klimalovene og i det finske lovforslaget. Dermed er det ikke sagt at statsrådens klimaråd ikke kan være en nyttig og viktig arena for formidling av synspunkter fra sentrale aktører for utformingen av norsk klimapolitikk.

Som for de andre spørsmålene, må vi i dette spørsmålet spørre oss: Vil et råd som skissert i eksemplene føre til mer handling? Vi er ikke sikker på at svaret er ja. I siste instans er det politisk gjennomføringsevne som avgjør. Det mangler ikke på tydelige råd fra vitenskapen og eksperter.

Opppsummering:

1. KS mener at det fortsatt er så uklart hvordan en eventuell klimalov vil utformes at det ikke kan tas stilling til om en slik lov er ønskelig. En eventuell utredning av en klimalov må ha en bred angrepsvinkel der også bestemmelsene i plan- og bygningsloven blir vurdert.
2. KS vil understreke at konkretisering og oppfølging av klimapolitiske målsetninger er et politisk ansvar.
3. KS er positiv til mekanismer som styrker oppfølgingen av vedtatte mål for reduksjoner av nasjonale klimautslipp, som for eksempel fireårige karbonbudsjetter.
4. KS mener at rapporteringen av måloppnåelse for utslippskutt må forbedres, gjennom for eksempel avviksrapportering mot årlige karbonbudsjett, fast klimapolitisk redegjørelse i Stortinget og statistikk for lokale klimautslipp.
5. KS advarer mot å innføre mekanismer som reelt overfører politisk myndighet fra folkevalgte organer til uavhengige råd. Et eventuelt nytt uavhengig klimaråd må kun gis en rådgivende rolle.