Publisert: 23.01.2024
Innledende merknader
Departementet forslår en endring på den øvre rammen i arbeidsmiljøloven § 18-10 fra 15 G til 50 G, eller inntil fire prosent av virksomhetens årlige omsetning.
Vi vil innledningsvis bemerke at vi ønsker å støtte alle forslag som er egnet til å bidra til et enda tryggere og mer forsvarlig arbeidsliv. Som et utgangspunkt vil vi ikke motsette oss forslaget.
Følgende punkter er sentrale i vårt høringssvar:
- Det foreligger uklarheter hva gjelder rekkevidden av ansvar for kommune-sektoren da høringsnotatet viser til at «store deler» av sektoren ikke anses for å ha omsetning.
- Maksgrensen for gebyr er aldri blitt benyttet tidligere, og det fremstår som uklart hvorfor det er behov for å øke gebyrene til en slik størrelsesorden som foreslått.
- Forholdet til foretaksstraff er ikke drøftet i særlig grad, og forslaget synes å bære preg av at gebyrøkningen skal tre i stedet for en vanlig straffeforfølgning av politi og påtalemyndighet.
KS' vurdering av de foreslåtte endringene
I høringsnotatet fremgår at et gebyr på fire prosent av virksomhetens omsetning ikke vil komme til anvendelse på «[...] store deler av det kommunale- og fylkeskommunale forvaltningsapparatet som utøver offentlig myndighet».
Vi anser dette for å være en uklar formulering som er egnet til å skape usikkerhet om rekkevidden av bestemmelsen. Kommuner og fylkeskommuner har ikke omsetning som en alminnelig privat virksomhet, men finansieres blant annet gjennom skatteinntekter og overføringer fra staten. Videre yter kommunal sektor en rekke tjenester som ikke er å anse for å være myndighetsutøvelse og som drives etter selvkost-prinsippet.
Når departementet skriver «store deler», vil dette innebære at enkelte deler skal anses for å ha en ordinær omsetning, men uten å presisere hvilke deler dette er. En slik uklarhet er egnet til å skape usikkerhet for kommunesektoren, samtidig som det bidrar til en mindre grad av forutberegnelighet. Det er viktig for kommunesektoren å få avklart rekkevidden av en slik bestemmelse og det bes om at departementet presiserer dette.
Et annet forhold som må tillegges vekt, er at kommunene, i motsetning til andre arbeidsgivere, ikke kan slå seg konkurs. For det tilfelle at det vil være aktuelt å ilegge et overtredelsesgebyr opp mot den øvre rammen, vil adgangen til å slå seg konkurs kunne være et virkemiddel for å unngå et høyt overtredelsesgebyr for useriøse og/eller lite likvide arbeidsgivere.
I høringsbrevet fremkommer oversikten over hvilke gebyrer som er gitt av Arbeidstilsynet tidligere, men som det påpekes i notatet så er grensen på 15 G ikke benyttet. Således er spørsmålet hvorvidt det er behov for en slik vesentlig økning når tilsynet ikke har benyttet de muligheter som allerede finnes i arbeidsmiljøloven.
Et annet spørsmål er hvorvidt tilsynet med en slik lovendring vil gi vesentlig høyere gebyrer for de samme forhold som tidligere, for slik å benytte hele «spennet» mellom O og 50 G eller fire prosent av virksomhetens omsetning.
Videre fremkommer det ikke klart om Arbeidstilsynet ved denne lovendringen vil få tilført ytterligere ressurser til å håndheve og forfølge brudd på arbeidsmiljøloven. Hvis så ikke er tilfellet, fremstår lovendringen å skulle ha en større grad av antatt preventiv effekt enn at det vil medføre en reell endring, hvilket leder over til utfordringene om hvordan denne endringen vil ramme arbeidsgivere.
Formålet med lovendringen er å sikre Arbeidstilsynet en større mulighet til å ilegge gebyrer av en slik størrelse at det ikke lønner seg å bryte arbeidsmiljøloven. Slik vi vurderer dette, så fremstår dette i seg selv ikke tilstrekkelig til å skulle begrunne en slik vesentlig økning. For de groveste tilfellene av brudd på arbeidsmiljøloven vil det være eventuell foretaksstraff som er mest virkningsfullt, og i slike tilfeller foreligger ingen øvre beløpsgrense. Arbeidstilsynets ileggelse av overtredelsesgebyr anses som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, men saksbehandlingen er av en helt annen art og med helt andre beviskrav enn ved ileggelse av foretaksstraff. Brudd på arbeidsmiljøloven er belagt med straffeansvar, i motsetning til eksempelvis personopplysningsloven.
Avsluttende bemerkninger
Vi støtter som et utgangspunkt forslaget i den grad det er egnet til å styrke etterlevelsen av arbeidsmiljøloven. Det foreligger imidlertid usikkerhet rundt omfanget av kommunenes ansvar, og dette spørsmålet bes avklart.
