Forskrift om kommunenes dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester

Vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets høringsbrev datert 25. januar 2017.

Bakgrunn
Departementet foreslår å oppheve forskrift om kommunenes dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester. Forslaget betyr at oppholdskommunen (institusjonskommunen) ikke lenger kan kreve refusjon fra bostedskommunen for nærmere bestemte tjenester til brukere i institusjon. Hovedbegrunnelsen er at en rendyrking av oppholdsprinsippet på sikt vil være enklere og mer forutsigbar for kommunene.

Etter at departementet sendte ut sitt høringsnotat har Høyesterett den 23. mars 2017 avsagt dom i sak mellom Målselv og Sørreisa kommune. Saken gjaldt krav om refusjon for kostnader til helse- og omsorgstjenester. Høyesterett slo fast at Helse- og omsorgstjenestelovens § 11-1 andre ledd ikke gir hjemmel for en forskriftsbestemmelse som pålegger tidligere oppholdskommune å betale refusjon for utgifter til brukere som tar fast opphold i institusjonskommunen etter utskriving.

Usikre konsekvenser
Den gjeldende forskriften er fravikelig. Det vil si at kommunene står fritt til å avtale andre økonomiske ordninger enn de som fremkommer av forskriften. Departementet sier i høringsnotatet at det ikke har vært mulig å få en oversikt over hvilke kommuner som benytter seg av refusjonsadgangen, og hvor mange som har inngått mellomkommunale avtaler om kostnadsdekning. De økonomiske konsekvensene på kommunenivå er dermed umulig å fastslå per i dag. Det er likevel klart at for enkeltkommuner vil det å oppheve forskriften få store negative økonomiske konsekvenser. Sannsynligvis må også en del kommuner avvikle refusjonskrav overfor andre kommuner, fordi det fram til dommen i Høyesterett har vært et uavklart rettslig spørsmål hvorvidt det er refusjonsadgang etter institusjonsopphold.

I høringsnotatet har departementet kommet til at det ikke er behov for en rettslig overgangsordning, men de ber samtidig om høringsinstansenes syn på saken. I og med at omfanget er usikkert er det vanskelig å gi konkrete innspill, men KS mener det er en forutsetning for å oppheve forskriften at det etableres en overgangsordning for å skjerme kommuner som får økonomiske belastninger. For eksempel vil enkelte vertskommuner som har institusjoner for elever med særskilt tilrettelagt opplæring få kostnader som gjør det vanskelig å opprettholde et forsvarlig tjenestetilbud.

Regjeringen vurderer i tillegg hvorvidt oppholdsprinsippet også skal legges til grunn for eventuell kommunal betaling for utskrivningsklare innen rus og psykisk helse. Til sammen gir dette et uoversiktlig bilde av de økonomiske konsekvensene på kommunenivå.

KS mener:

• KS støtter hovedprinsippet om at oppholdskommunen har finansieringsansvaret for helse- og omsorgstjenester under institusjonsopphold.
• KS forutsetter at forskriften ikke oppheves før det er utredet nærmere hvilke konsekvenser det vil få på kommunenivå. Med bakgrunn i dette må det utarbeides en overgangsordning slik at tilfeldige økonomiske utslag ikke rammer det kommunale tjenestetilbudet i enkeltkommuner.