Høringssvar - Nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten

KS viser til brev fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Politidirektoratet (POD) hvor det bes om innspill til nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten om vold og overgrep i nære relasjoner. Høringsinstansene bes om å komme med synspunkter på:

• Gir retningslinjene konkret nok veiledning for praksisfeltet?
• Er det det temaer som burde vært utdypet eller som mangler?
• Er beskrivelse og anbefalinger i tråd med gjeldende regelverk?
• Klargjør veilederen i tilstrekkelig grad det tverretatlige samarbeidet som er nødvendig?

Samarbeid mellom barneverntjeneste og politi er viktig for å beskytte barn som opplever vold i nære
relasjoner. Det foreliggende utkast til retningslinjer er åpenbart et resultat av et grundig arbeid. Vi mener likevel at flere temaer bør tydeliggjøres og utdypes. Blant annet kan det se ut til at det stilles større krav til hva barneverntjenesten skal bidra med i samarbeidet, enn til politiet.

Barneverntjenesten og politiet har ulikt mandat. Hvordan kontakt og samarbeid best kan bidra til å
beskytte barn, har derfor i flere år vært gjenstand for diskusjon. KS mener det hadde vært en fordel om
retningslinjene hadde vist til dilemmaet som mange barneverntjenester opplever mht hvordan de best
kan handle ut fra hva de vurderer som barnets beste, opp mot hensyn til politiets etterforskning.

Gir veilederen konkret nok veiledning for praksisfeltet?

Vi vil først kommentere valget av at retningslinjene kun skal foreligge i digitalt format. Det er mange
fordeler med et digitalt format, men i dette tilfellet kan det være en ulempe at det kan bli mange klikk, og derfor lett å miste oversikten. Viktig informasjon kan derfor glippe fordi en ikke har trykket på de lenkene som supplerer hovedpunktene. KS vil derfor anbefale at det også gjøres tilgjengelig en papirversjon/pdf- versjon som gir en oversikt over de viktigste hensynene. Dette kan lette brukervennligheten for praksisfeltet.

KS mener at retningslinjenes trappemodell med tre trinn for barneverntjenestens kontakt med politiet,
avhengig av hvor mye og tydelig informasjon som ligger til grunn for bekymringen, fungerer klargjørende og er hensiktsmessig. Vi vil imidlertid påpeke at tidlig dialog ikke nødvendigvis vil føre til flere anmeldelser, men kan bidra til å kvalitetssikre de avgjørelser som tas.

Når det gjelder hvem som skal hente og bringe til tilrettelagte avhør, er dette ofte gjenstand for konflikt. KS foreslår derfor at dette tydeliggjøres, og foreslår at politiet bør være hovedansvarlig for å hente og bringe, men selvfølgelig etter en vurdering av hva som vil være best for barnet.

Er det det temaer som burde vært utdypet eller som mangler?

Retningslinjene gir føringer på at hovedregelen er at vold eller overgrep skal anmeldes til politiet, samtidig som det imidlertid åpnes for at barnevernfaglige grunner kan forsvare at saken ikke anmeldes. Det kan virke som retningslinjene har som en underliggende premiss at samarbeidet skal gjelde de mest alvorlige sakene. Hvis dette er tilfelle, bør dette tydeliggjøres. Alvorlighetsgraden i de meldingene barneverntjenesten mottar, er svært varierende. Voldsbegrepet bør derfor differensieres og presiseres. I den sammenheng bør det også omtales hvilke virkemidler som er/kan være egnet til å stoppe vold og overgrep.

Samarbeid mellom barnevern og politi kan medføre mange dilemmaer når det gjelder ivaretakelse av
barnets beste og også barnets rett til medvirkning som et sentralt hensyn. Barnets rett til medvirkning er omtalt i utkast til retningslinjer, men bør komme enda tydeligere frem.
Under kapitlet Drøfting med andre aktører er tverrfaglige konsultasjonsteam og Barnehusene nevnt. KS ber om at det her vurderes å vise til forslaget i NOU 2017:12 Svikt og svik der det foreslås å kartlegge og evaluere bruken av og nytten av ulike former for konsultasjonsteam, samt igangsette forsøk med to modeller for team som evalueres fortløpende.

Er beskrivelse og anbefalinger i tråd med gjeldende regelverk?

Under avsnittet Kan barnevernstjenesten henlegge saken, mens etterforskning pågår? står det
barnevernstjenesten bør unngå å henlegge en undersøkelse så lenge politiet etterforsker saken. Dette må problematiseres mht barneverntjenestens frister for å gjennomføre en undersøkelse, jf. barnevernloven § 6-9, og også politiets tidsbruk mht etterforskning som er belyst i NOU 2017:12 Svikt og svik. 

Når det gjelder politiets tidsbruk må det være tydelige krav til at politiet prioriterer etterforskning av disse sakene. Kravene til hvor raskt politiet må gjennomføre en etterforskning er, så vidt KS kan se, ikke nok synlige i retningslinjene, men det kan ha sin årsak i at enkelte linker ikke fungerer, f.eks. denne. http://riksadvokaten.no/filestore/Dokumenter/Eldre_dokumenter/Rundskriv/Rundskrivn%20Etterforskning2.pdf. 

Under kapitlet Samhandling utenfor barnevernstjenestens ordinære arbeidstid - barnevernvakt og annen akuttberedskap står det at der det ikke er etablert barnevernvakt medfører kravet til forsvarlighet i tjenestene en minimumsstandard hvor barnverntjenesten må ha en formalisert bakvaktordning med en betjent vakttelefon. Her mener KS teksten bør suppleres/utdypes med innholdet i brev fra Bufdir til KS 8. april i år: 

«I møtet den 16. februar 2018 ble det klart at direktoratet og KS har en felles forståelse av at kravet til forsvarlige tjenester som et minimum innebærer at alle kommuner til enhver tid må ha tilgang til barnevernfaglig kompetanse for å ivareta ta sitt ansvar når et barn i kommunen har
behov for umiddelbar hjelp. Hvordan en slik beredskap skal organiseres vil avhenge av lokale
forhold i den enkelte kommune. Det var i møtet også enighet om at en organisering av en slik
beredskap må være formalisert og etterprøvbar slik at det er klart for tilsynsmyndigheten hvem
som til enhver tid har ansvar. Kommunene har innenfor rammene av gjeldende lovgivning
organisasjonsfrihet til å finne løsninger for dette alene eller i samarbeid med andre kommuner, så
lenge kravet til forsvarlighet er ivaretatt. Overnevnte presisering og felles forståelse er i samsvar med direktoratets lovfortolkning av 11. juni 2016 hvor minimumskravene til organiseringen av akuttberedskapen i alle landets kommuner ble presisert.»

Klargjør veilederen i tilstrekkelig grad det tverretatlige samarbeidet som er nødvendig?

Det kan se ut til at det i utkastet til retningslinjer stilles sterkere krav til hva barneverntjenesten skal gjøre enn til politiet. For eksempel står det under avsnittet Anmeldelse til politiet at der barnevernstjenesten unntaksvis ikke anmelder saken, skal dette gjøres på bakgrunn av en helhetsvurdering som skal skriftlig begrunnes. Under avsnittet Opprett kontakt og få oversikt over situasjonen står det at dersom politiet ikke setter i gang en etterforskning etter en anmeldelse fra barneverntjenesten, skal de gi skriftlig tilbakemelding om dette. Politiet bør begrunne denne beslutningen. Her stilles det krav til hva barneverntjenesten skal gjøre mht skriftlig begrunnelse, mens når det gjelder politiet, brukes begrepet bør. KS mener disse forskjellene i begrepsbruk bør gjennomgås med henblikk på hvor hensiktsmessige de er mht å tilrettelegge for et godt samarbeid.

For øvrig reagerer vi på at det under kapitlet Bekymring for at et barn har vært utsatt for straffbare
forhold står at barneverntjenesten bør drøfte saken med politiet eller andre relevante aktører på grunnlag av «en magefølelse». Barnevernansatte arbeider ut fra fagkunnskap. En slik beskrivelse av den ene samarbeidspartens handlingsgrunnlag er lite egnet for et likeverdig samarbeid, og må fjernes.

Avslutningsvis vil vi påpeke at det vel ikke er språklig korrekt når det skrives at drøftelser mellom
barneverntjeneste og politiet i hovedsak skal foregå anonymt, se kapittel Drøfting med politiet eller andre aktører. Vi går ut fra at en her mener at barneverntjenesten skal drøfte en sak med politiet uten å oppgi barnets navn/identitet, eller at barnets identitet er anonymisert. Barneverntjenestens ansatte vil
forhåpentligvis ikke være anonyme for politiet.

Høringen av retningslinjene legger opp til at en kan gi innspill underveis. For at en slik innspillsmåte skal fungere i et dokument med så mange underavsnitt, bør det være muligheter til å lagre innspill underveis. For øvrig er en slik innspillsmåte lite egnet for organisasjoner, da den ikke tilrettelegger for forankring av innspillene i organisasjonen.

Med vennlig hilsen

Helge Eide, områdedirektør interessepolitikk

Åse Laila Snåre, avdelingsdirektør Helse og velferd