Regionreformen

Høringssvar om Prop. 71 L(2016 - 2017)Proposisjon til Stortinget. Lov om endringer i helselovgivningen(overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.)

Kap 3
Generelt om lovfesting av kompetansekrav.
Profesjonsnøytralitet bør fortsatt være det bærende prinsipp i helse- og omsorgstjenesteloven, og KS mener at endringen er prinsipielt uheldig fordi en oppramsing av profesjoner i loven vil medføre stadig nye diskusjoner om flere profesjoner bør nevnes inn. Det er også prinsipielt uheldig med en slik lovfestet binding utifra hensynet til fremtidig behov i tjenestene, både når det gjelder utdanningskapasitet, og fare for at det skapes større trykk på å ansette lovfestede profesjoner kontra profesjoner med ikke-lovfestet utdanningsbakgrunn. Det viktigste er at lovverket gir kommunene tilstrekkelig frihet til å organisere og tilpasse tilbudet og tjenestene i samsvar med lokale forhold og behov. KS mener at kommunene selv må avgjøre hvordan de løser organisering av sin helsefaglige kompetanse, i tråd med prinsippene for statlig styring av kommunesektoren. KS støtter dermed ikke lovfestingen av kompetansekravene.

Det må legges langt mer vekt på å utdanne/videreutdanne personell som er tilpasset fremtidige kommunale oppgaver og utfordringer. Norge vil som kjent i fremtiden ha store utfordringer med nok personell og trenger å gjøre endringer med hensyn til kompetanse, oppgavedeling, og mere tverrfaglighet for å kunne løse vesentlige oppgaver. Data fra KS PAI-register og kommunenes egne opplysninger viser at kommunene ivaretar ansvaret for nødvendig kompetanse på ulike måter. De minste kommunene sikrer i dag nødvendig kompetanse gjennom avtaler med andre kommuner, private eller spesialisthelsetjenesten. Norge har høy tilgang på de fleste helsetjenestepersonellgruppene i dag, fordelt pr innbygger, mens rekruttering av enkelte profesjoner i ulike deler av landet allerede i dag er en utfordring.

For innbyggerne vil det være viktig at tjenestene er tilgjengelige når de trenger dem, at tjenestene er helhetlige og koordinerte, og selvsagt faglig forsvarlig.

Lovfesting av krav om lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster, er etter KS syn likevel unødvendig siden kravene i praksis vil følge av gjeldende rett (helse- og omsorgstjenestelovens § 4-1). KS mener videre at en forsterket legetjeneste i kommunene ikke alene kan oppnås gjennom presisering i lov og avtaleverk, men primært må skje gjennom andre konkrete tiltak. Det bør derfor utvikles bedre tiltak for rekruttering av flere allmennleger/fastleger og oppretting av rekrutteringsstillinger på fastlønn.

Lovfesting av psykolog, tannlege og ergoterapeut
Lovfestingen av profesjonen psykolog og i tillegg Stortingets beslutning om lovfesting av ergoterapeut fra 2020 har særlige utfordringer for kommunene. Tilgang til psykolog er en ny oppgave for kommunen. Det er mangelfull tilgang på psykologer i dag, og det vil være avgjørende at psykologer benyttes til samfunnsrettet og i mindre grad klinisk arbeid i kommunesektoren. Det vil pålegge staten et særlig ansvar å styre utdanningsløpene slik at det vil være mulig å rekruttere psykologer med samfunnsrettet bakgrunn til kommunesektoren, hvis det skal være mulig å øke tilgangen på psykologer i fremtiden.

Det er et sterkt ønske om mere forebyggende tjenester i kommunene og mange kommuner har ansatt ergoterapeuter, men også her vil tilgangen på personell være mangelfull. Proposisjonen peker på at gitt KOSTRA - rapporteringen, mangler 86 kommuner ergoterapeut pr i dag. Også her vil utdanningskapasitet være avgjørende.

Kap 4. Lovfesting av at kommunen skal ha veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten på tilsvarende måte som spesialisthelsetjenesten har overfor kommunene.

Kommunesektoren er generelt positiv til denne plikten og det pekes på at dette vil kunne gi bedre kunnskap om kommunens helse og omsorgstjenester i spesialisthelsetjenesten.

Kap 5. Tydeliggjøring av kommunens ansvar for pasient-, bruker- og pårørendeopplæring.
Det blir gjort mye godt arbeid både på legekontorene, helsestasjoner og i omsorgstjenesten innenfor opplæring og mestring. Det ligger også et ansvar for opplærings- og mestringsarbeidet i spesialisthelsetjenesten. Grenseflatene er ikke tilstrekkelig oppgått og kommunene peker på at det har vært en betydelig oppgaveglidning på området. Kommunesektoren anerkjenner behovet for mer mestring og opplæringstilbud i kommunen, men det bør i så fall overføres som en oppgave som det må følge midler med til.

Kap 6. Tydeliggjøring av helse- og omsorgstjenestens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.
Kommunene er positive til en tydeliggjøring. Dersom det forventes at kommunene som følge av dette skal øke innsatsen på dette viktige området, uten negative konsekvenser for andre gjeldende oppgaver, må det få konsekvenser for ressursene som stilles til disposisjon for kommunene.

Kap 8. Tydeliggjøring av kommunens plikter når det gjelder psykososial beredskap og oppfølging.
KS støtter forslaget.

Kap 10. Overføring av oppgaver på tannhelsefeltet.
KS vil påpeke at dette ikke er en oppgave som kommunesektoren generelt har bedt om. Selv om det er enkelte argumenter for å overføre tannhelsetjenesten til kommunene, er det derfor KS oppfatning at det vil være best for pasientene og samfunnet om den offentlige tannhelsetjenesten fortsatt er organisert på et regionalt nivå. Fylkeskommunene leverer i dag en faglig god tannhelsetjeneste med høy brukertilfredshet. Det er påpekt en fare for faglig dårligere tjenester hvis dagens tannhelsefaglige miljøer splittes opp. For å opprettholde den faglige kvaliteten i tjenesten ved overføring til de mindre kommunene, argumenteres det i proposisjonen for å etablere interkommunalt samarbeid. Dette gjøres selvsagt også på andre områder i kommunesektoren, men KS vil påpeke at dette er direkte i strid med en av kommunereformens uttalte målsettinger. Det andre alternativet er at fylkeskommunene leverer tjenester til kommunene, noe som vil være mer byråkratisk enn i dag. Samlet sett er det derfor rimelig å anta at overføring av tannhelsetjenesten vil medføre økt byråkrati og økte administrative kostnader uten at hverken tjenestens kapasitet eller kompetanse øker. 

Det henvises i proposisjonen til at flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene skal følge det finansielle ansvarsprinsippet. Det legges til grunn at overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet vil følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Den delen av det fylkeskommunale rammetilskuddet som i dag går til tannhelsetjenester vil bli trukket ut fra rammetilskuddet til fylkeskommunene og fordelt til kommunene etter nye kostnadsnøkler. KS støtter oppholdsprinsippet, men volumet av pasienter innenfor tannhelsefeltet gjør det mer komplisert å beregne enn vanlig. Noen kommuner har en videregående skole og noen har en institusjon og det er vanskelig å finne gode kostnadsnøkler. Studenter er kanskje det store volumet. De aller yngste studentene har rettigheter - de andre har ikke. Hovedinnvendingen mot proposisjonen er at det vil koste mer enn det som er angitt.

KS støtter lovfesting av rett til tannhelsetjenester for innsatte i fengsel. Hvis ruspasienter og innsatte innlemmes i loven og dermed mister retten til refusjon, vil ikke kommunen få refusjon. Det i seg selv vil medføre fare for ulik behandling av en pasientgruppe med stort behov for tjenester og svært kostnadskrevende behov for behandling. Fylkeskommunene har i dag kostnadsoverslag på over 200.000 kr for enkelte ruspasienter, noe de allerede i dag har utfordringer med å dekke.

Det er mange utfordringer knyttet til de regionale kompetansesentrene (ROK) som ikke er løst. KS har kjennskap til at fylkestannhelsesjefenes arbeidsutvalg har sendt innspill til komiteen, og vi viser til dette. KS stiller gjerne på møte med komiteen ved behov for ytterligere opplysninger i sakens anledning.