Høringssvar om NOU 2017:2 – Integrasjon og tillit – langsiktige konsekvenser av høy innvandring

Innledningsvis vil KS gi utvalget anerkjennelse for å ha levert en grundig og balansert utredning, og etviktig kunnskapsgrunnlag for framtidig integrering.

Som interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for alle landets kommuner og fylkeskommuner, representerer KS en sektor med stort ansvar for gjennomføring av integreringspolitikken rettet mot nyankomne innvandrere. Kommunesektoren har også et betydelig ansvar for utøvelsen av tilgrensende politikkområder av stor betydning for integreringen, som utdanning, kommunale helse- og velferdstjenester, kulturtilbud, samarbeid med frivilligheten samt en rekke tjenester rettet mot familier, barn og unge.

Utvalget påpeker at det i en situasjon med vedvarende høy innvandring er av stor betydning for opprettholdelsen av tilliten i samfunnet, og for samfunnsutviklingen for øvrig, at integreringstiltakene rettet mot nyankomne innvandrere i framtiden får bedre effekt enn det som er tilfelle i dag. Dette innebærer både at tiltakene fører til økt arbeidsdeltakelse og selvforsørgelse for innvandrere, samtidig som innvandrerne i større grad blir aktive på andre samfunnsarenaer. Som den offentlige myndigheten nærmest innbyggerne er enhver kommune avhengig av tillit både fra befolkningen til kommunen, og at det er en stor grad av tillit også mellom innbyggerne. For å bevare tilliten er det viktig at det legges til rette for en bred inkludering av alle innbyggere i lokalmiljø, frivillighet, arbeidsliv og demokratiske prosesser. En mislykket integrering, med tap av samfunnsmessig tillit som en av flere konsekvenser, vil slå hardt tilbake på kommunene.

KS støtter utvalgets sentrale anbefaling om at kvalifisering til arbeidslivet fortsatt skal være hovedstrategien for integrering av nyankomne innvandrere i samfunnet. Et lavlønnspor for å senke terskelen til å komme inn i arbeidsmarkedet vil ikke være forenelig med den norske modellen, noe KS har påpekt tidligere. Samtidig ser KS positivt på alle tiltak som kan bedre kvalifiseringen og bidra til at flere innvandrere og særlig flyktninger tilegner seg den kompetansen som er nødvendig for i større grad å bli konkurransedyktige i det norske arbeidsmarkedet.

I tillegg til å levere viktige velferdstjenester er kommuner og fylkeskommuner store arbeidsgivere. Gjennom innvandring og tilflytting har kommunene både en mulighet til å få løst et framtidig udekket behov for arbeidskraft, samtidig som kommunene gjennom inkludering av innvandrere i arbeids- og samfunnsliv kan gi et viktig bidrag til å imøtekomme en betydelig samfunnsutfordring. Kommunene er forpliktet til å levere tjenester av høy kvalitet. Dersom flere innvandrere enn grad enn i dag oppnår et kompetansenivå som svarer til kommunenes behov. KS mener at det er et uutnyttet potensiale for at flere innvandrere, og særlig flyktninger, kan kvalifiseres til arbeid dersom staten legger til rette for kommunenes integreringsarbeid på en god måte.

Utvalgets gjennomgang av registerdata knyttet til innvandreres sysselsetting og kompetansenivå dokumenterer at særlig innvandrere fra land med høy andel flyktninger har lavere yrkesdeltakelse enn den øvrige befolkningen og gjennomgående scorer dårligere på de måleindikatorer vi har for integrering. At kvinner fra de samme landende har en markant lavere yrkesdeltakelse enn menn, er en ekstra utfordring. Det samlede utfordringsbildet som utvalget presenterer, illustrerer med tydelighet at integrering av innvandrere er en ressurskrevende og kompleks oppgave, hvor samhandling på alle nivå er nødvendig for å oppnå gode resultater. Kommunene har lang erfaring og en betydelig opparbeidet kompetanse innen dette feltet, som vil være helt nødvendig å dra veksler på når nye tiltak skal utvikles og prøves ut.

Utvalget anbefaler at introduksjonsprogrammet styrkes når det gjelder organisering, innhold og kopling til arbeidslivet. At resultatene i introduksjonsordningen over tid har ligget på et stabilt nivå tilsier at kommunene jobber godt og systematisk med ordningen, og at det innenfor gjeldende rammebetingelser legges ned en innsats av stor samfunnsmessig betydning. Samtidig anerkjenner KS behovet for at flere nyankomne flyktninger må komme i arbeid eller utdanning. KS ønsker å bidra til å utjevne de til dels store forskjellene i måloppnåelse mellom kommuner, og støtter utvalget i synet på at introduksjonsordningen bør bli mer differensiert og målrettet. En reell økt overgang til arbeid eller utdanning kan imidlertid ikke forventes med mindre de faktiske erfaringene fra kommunenes arbeid legges til grunn for utviklingen av nye tiltak. KS mener at kommunene må tas aktivt med i den videre utviklingen av ordningen, for eksempel dersom det blir aktuelt med utarbeidelse av standardiserte moduler som kan inngå i programmet.

KS mener at det kan skapes et bedre grunnlag for en nødvendig kvalitetsheving i introduksjonsordningen gjennom å støtte opp om kommunenes handlingsrom, framfor økt statlig styring. Kommunenes lokale handlefrihet til å organisere og utforme programmet ut fra kommunenes kjennskap til eget lokalsamfunn og næringsliv, er en kvalitetsfaktor som bør veie tungt også i fortsettelsen.

Utredningen viser med tydelighet at norsk utdanning er den enkeltfaktoren av størst betydning for innvandrernes deltakelse i arbeidslivet. I tillegg framkommer store samfunnsøkonomiske gevinster knyttet til nedbygging av barrierer i utdanningssystemet for innvandrere som har medbrakt kompetanse. KS støtter utvalgets anbefaling om at det må satses tyngre på kvalifisering av innvandrere gjennom utdanning, og at utdanning må få en tydeligere plass i integreringspolitikken. Dette gjelder utdanning på alle nivå, og for kommunesektoren er unge og voksne innvandreres mulighet til å skaffe seg en ordinær utdanning på grunnskole- og videregående nivå i Norge, særlig interessant.

Utdanning er kostbart og tidkrevende, men som utvalget påpeker vil den langsiktige gevinsten forbundet med å investere i innvandrernes utdanning langt overstige de kortsiktige kostnadene, særlig i lys av omkostningene forbundet med utenforskap som følge av mangelfull utdanning. Også her vil KS understreke viktigheten av at videreutvikling og samordning av utdanningstilbud rettet mot innvandrere må skje i tett dialog med praksisfeltet. KS er kjent med at en rekke kommuner og fylkeskommuner nå samarbeider om å etablere nye grunnskoletilbud rettet mot minoritetsspråklig ungdom, innenfor rammene av den videregående skolen. Målet er at flere innvandrerungdommer gjennom tilrettelagt grunnskoleopplæring settes i stand til til å gjennomføre videregående skole, og dermed får et varig fotfeste i arbeidslivet. Slike forsøk har oppstått uavhengig av, og til dels på tvers av, statlige føringer og lovverk. De svært gode resultatene av nybrottsarbeidet illustrerer kraften som ligger i kommunesektoren når gode krefter jobber sammen mot et felles mål, ut fra en felles forståelse av utfordringene og erfart praksis. For å lykkes med tilsvarende tjenesteutvikling i fremtiden er det viktig at staten støtter opp om kommunenes handlefrihet, framfor å innskrenke handlingsrommet gjennom økt statlig styring. Blant annet gjennom å legge opp til gode økonomiske insentiver for kommunene, kan staten legge til rette for slik utvikling.

Utvalget tar også for seg den norske modellen for bosetting av flyktninger. KS mener at bosetting av flyktninger fortsatt skal være en frivillig oppgave for kommunene, og er tilfreds med at utvalget går inn for at dagens ordning videreføres. KS forutsetter at eventuelle behov fra statlig side for justeringer i denne ordningen drøftes med KS gjennom konsultasjonsordningen, før eventuelle endringsforslag fremmes.