Konkurranseutsetting av tjenester i Oslo og Trondheim kommune

​Formålet med evalueringen var å fremskaffe kunnskap om prosesser og resultater fra de aktuelle prosjektene i Trondheim og Oslo. I tillegg til å evaluere om og på hvilken måte konkurranseutsetting hadde virket inn på politikerrollen.
 
Både Trondheim kommune og Oslo kommune har konkurranseutsatt deler av pleie- og omsorgssektoren. Kommunene tok i 2001 initiativ til et prosjekt der kunnskapen om prosessen og resultatene samt hvordan konkurranseutsetting påvirker politikerrollen skulle evalueres.  I tillegg til konkurranseutsetting har kommunene gjennomført omstillingsprosjekter i pleie- og omsorgssektoren. I evalueringen sammenlignes disse med konkurranseutsettingsprosjektene. 
 
Først del av evalueringen (høsten 2002) omhandlet Trondheim og påviste forskjeller i tjenestekvalitet mellom konkurranseutsatte og ordinært drevne sykehjem.  I følge analysen kunne forskjellene i begrenset grad tilskrives konkurranseutsettingen. Trondheim kommune mottok ikke anbud som lå vesentlig lavere i pris enn det de selv kunne tilby, og oppnådde dermed ingen direkte kostnadsreduksjon med konkurranseutsettingen.
 
Andre del av evalueringen (våren 2003) omhandlet Oslo.  Ifølge rapporten har konkurranseutsetting i pleie- og omsorgssektoren i Oslo kommune gitt bydelene betydelige besparelser uten at det er påvist redusert kvalitet. Tilsvarende har også omstillingsprosjektene i Oslo gitt bydelene betydelige besparelser, og omstilling er derfor interessant som alternativ til konkurranseutsetting.
 
Den tredje delen av evalueringen (sommeren 2003) viste at politikerrollen er svært robust i møtet med en reform som konkurranseutsetting.  Kartleggingen viser likevel at deler av politikerrollen kan bli endret, men at det ikke er entydige funn som tyder på at en slik endring skyldes konkurranseutsetting.
 
I sluttrapporten (høsten 2003) oppsummeres de viktigste funnene i de tre delrapportene og resultatene vurderes gjennom sammenlignende drøfting på tvers av kommunene. Forskerne betrakter medarbeiderinitiert omstilling betraktes som en motreaksjon til konkurranseutsetting, og det argumenteres for at begge formene for omstilling er bedre egnet til å fremme tjenestekvalitet enn tradisjonell toppstyrt kommunal omstilling. Det konkluderes med at det er ulikheter i prosessene som i størst grad forklarer resultatene. I tillegg pekes det på at konkurranseutsetting og medarbeiderinitiert omstilling ikke står i et motsetningsforhold til hverandre som omstillingsmetoder.