Tid for stram finanspolitikk, men med en plan B

Energi- og råvarepriser går til himmels, det er flaskehalser og leveranseproblemer mange steder og pandemien krever fortsatt sitt. Norsk økonomi går likevel så langt bra. Mange peker på Norge som en krigsprofitør med enorme eksportinntekter fra blant annet olje og gass. Disse inntektene er imidlertid en mager trøst. En ting er fallet i oljefondet, som er naturlig når verden blir fattigere. Negative direkte og indirekte virkninger fra internasjonal økonomi kan bli tyngende. Det har alltid tatt lang tid før endret lønnsomhet i oljevirksomheten får fullt gjennomslag i etterspørselen fra sektoren. Hvis perioden med høye petroleumspriser ventes å vare relativt kort kan stimulanseeffekten av dagens høye priser forbli beskjeden.

Behov for prioritering

Arbeidsledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. De nyeste prognosene fra SSB, Finansdepartementet og Norges Bank viser en solid økonomisk vekst framover og at vi vil være i en mer eller mindre klar høykonjunktur i 2023. Prognosene peker således i retning av en innstramming i finanspolitikken. Hensynet til langsikt bærekraftige offentlige finanser peker i samme retning.   I tillegg til alle aspekter ved klima- og naturkrisen dreier det seg om aldringen av befolkningen – og et oljefond som ikke kommer til å vokse inn i himmelen. Fallet i oljefondet etter nyttår indikerer også at oljepengebruken må markert ned for å være i tråd med handlingsregelen.

Samtidig er det ingen mangel på gode formål, så prioriteringsbehovet er påtrengende. Tøffe prioriteringer burde imidlertid være litt enklere når knappheten på arbeidskraft er en klart begrensende faktor og det er store velkjente utfordringer på kort og lang sikt. Flyktningene fra Ukraina må håndteres, bidragene til å løse klima- og naturutfordringene må komme lenger ut fra startområdet og utfordringene med høye energipriser må håndteres.

Hva trenger husholdningene?

Finansdepartementet frykter overoppheting av økonomien. De anslår at privat konsum vil øke med over ti prosent i år og nærmere fem prosent neste år. Med dette som utgangspunkt og sett  sammen med klimautfordringene, bør en være svært tilbakeholdene med å møte de høye energiprisene med tiltak som reduserer prisene. Høye energipriser stimulerer til redusert energiforbruk og til investeringer som reduserer behovet. 

Høye priser på drivstoff, strøm, mat og andre dagligvarer vil imidlertid gi reelle utfordringer for svake grupper. Det fremstår likevel som meningsløst å subsidiere varer det er stor knapphet på. Hovedtiltaket burde være ordninger for de med store reelle problemer, ikke de som bare må utsette feriereiser eller bilkjøp. Med utgangspunkt i Finansdepartementets prognoser fremstår en lavere vekst i privat konsum som nokså uproblematisk fra en makrosynsvinkel.

Noen av prisøkningene kan imidlertid også medføre at folk med normale inntekter kan få alvorlige økonomiske problemer, når renta i tillegg øker og særlig hvis de støter på utfordringer som følge av en eller annen form for livskrise. I den grad «folk flest» må kompenseres bør det gjøres i form av direkte universelle overføringer eller skattelette som økt minstefradrag. Lik støtte til alle gjør inntektsfordelingen likere, er enkelt å administrere og innebærer små uheldige vridninger. Når regjering og Storting velger noe annet, er det til å gråte over.

Hvor kraftig bør renta opp?

Alt ligger tilsynelatende til rette for fortsatt økte norske renter, men jeg ser ikke at økningen i internasjonale varepriser er noe som burde lede til raskere renteoppgang. Høy importert prisvekst bidrar isolert sett til å dempe presset i økonomien. Noen år med klart høyere prisvekst enn 2 prosent innebærer neppe noen realøkonomiske kostnader. Men så lenge høy importert prisstigning går hånd i hånd med høy grad av ressursutnyttelse og utfordringer med å skaffe tilstrekkelig med arbeidskraft, er økte renter passende.

Kommuner og stat må sikres ressurser slik at de kan levere de viktige tjenestene til befolkningen inkludert flyktningene som kommer. En stor utfordring er bemanning/rekruttering og den økonomiske politikken må ta hensyn til hvordan offentlig sektors konkurransesituasjon i arbeidsmarkedet påvirkes. Å få ned det kommunale ressursbehovet vil også bidra til løsning. Mange statlige detaljkrav til hvordan tjenestene skal utføres kan legges på is – i hvert fall så lenge rekrutteringsutfordringene ikke er løst.

Plan B

Jeg er ikke overbevist om at de optimistiske anslagene for aktivitetsutviklingen de neste to årene vil slå til. Usikkerheten er åpenbart stor, og heller ikke en sterkere utvikling kan utelukkes. Regjeringen bør ha klare planer for hvordan kraftigere konjunkturbevegelser skal møtes.

En god strategi er å ha alternative tiltak avhengig av hvilke krefter som driver utviklingen. Det må også tas hensyn til at ulike poster har svært ulik effekt på økonomien, både med hensyn til hvor raskt budsjettendringer slår ut i norsk aktivitet og i hvilken grad etterspørselen rettes mot utlandet.