Norsk økonomi i 2019

Ledige ressurser

For at konjunkturoppgangen skal fortsette, må forhold både på tilbuds- og etterspørselssiden av økonomien ligge til rette for samlet produksjonen (verdiskapingen) og sysselsettingen må øke betydelig. Arbeidsledigheten er for tiden høyere enn det som oppfattes som normalt. Andelen av bedriftene som oppgir at de har kapasitetsproblemer er beskjedent, men inntrykket fra kommunesektoren og privat sektor er at det er en økende utfordring å finne arbeidskraft med riktig kompetanse.

Neppe sterk vekst i norsk eksport

Den økonomiske veksten internasjonalt ser ut til å ha falt litt i det siste og vekstprognosene for neste år peker også ned. Volumet av norsk eksport utenom olje og gass har steget en del gjennom det siste året. Skulle dagens relativt lave oljeprisen holde seg, kan det virke negativt på norsk eksport av oljerelatert utstyr. Krona har i den senere tid svekket seg markert, noe som er positivt for eksporten. De aller fleste prognoser peker imidlertid i retning av en sterkere krone framover. Når også den internasjonale veksten er på vei ned fremstår med en nokså moderat volumvekst i norsk eksport framover som sannsynlig.

Petroleumsnæringen - en viktig bidragsyter

Aktiviteten i petroleumsnæringen (utvinning og rørtransport), som ikke regnes som del av Fastlands-Norge, er av stor betydning for resten av økonomien gjennom etterspørselen som den direkte og indirekte genererer. Sysselsettingen i næringen har på kort tid gått fra kraftig fall til beskjeden vekst. Etterspørselen etter andre varer og tjenester i den løpende produksjonen er naturlig å tro følger en liknende utviklingsbane som sysselsettingen. Den klart viktigste faktoren er imidlertid investeringene i næringen. For tiden tilsvarer disse vel 5 prosent av BNP Fastlands-Norge og med et betydelig potensiale for økning.

Hvor store blir impulsene fra petroleumsnæringen? 

SSB innsamlede investeringsplaner fra oljeselskapene, indikerer en betydelig økning i 2019. Det siste fallet i oljeprisen har riktignok kommet etter at disse planene ble lagt, men det trenger ikke være av stor betydning for utviklingen i 2019. Senere års kostnadskutt innebærer at lønnsomheten i de store feltutbyggingene trolig er god, selv med de relativt lave prisene. Lønnsomhetsvurderingene må gjøres med utgangspunkt i framtidig oljepris og hva en kan få igjen for ytterligere investeringer. Kostnadene som allerede er påløpt er det ikke noe å gjøre med. Leteaktiviteten og produksjonsøkende investeringer i eksisterende felt kan derimot ganske raskt bli redusert som følge av lavere oljepriser. Samlet sett fremstår det som svært sannsynlig at petroleumsnæringens investeringer vil øke klart fra 2018 til 2019, spørsmålet er hvor mye. Svaret er nokså avgjørende for den videre utvikling i norsk økonomi.

Konsum er viktig

Hvordan husholdningene ter seg er av stor betydning for den samlede etterspørselen. Det private konsumet tilsvarer nesten halvparten av verdiskapingen på fastlandet. Endringer i konsumet teller derfor mye. Det samlede konsumet holdt seg fra mars til oktober på samme nivå, og varekonsumet var i årets 11 første måneder bare 1,0 prosent høyere enn i de samme månedene i fjor. Utviklingen må ses i lys av at reallønnsveksten trolig har vært nær ikke-eksisterende i 2018, og at renta er hevet og Norges Bank har signalisert at en må regne med ytterligere økninger i år. Husholdningenes samlede inntekt har imidlertid økt som følge av økt sysselsetting. Det skal mye til om ikke prisveksten kommer betydelig ned i 2019, mens lønnsveksten må antas å gå litt opp. Økt reallønn peker i retning av at det kan være rimelig å vente litt mer drahjelp fra konsumet i 2019 enn i 2018, selv om rentene øker og en ikke kan regne med like høy vekst i sysselsettingen som i 2018.

Boliginvesteringene har bremset kraftig

Husholdningenes atferd påvirker også boligbyggingen inkludert rehabilitering (boliginvesteringer i nasjonalregnskapet). Boligbyggerne reagerer blant annet på (brukt-)boligprisene som forteller noe om etterspørselsnivået og indikerer noe om hva markedet er villig til å betale for nye boliger. Boligprisene falt gjennom store deler av 2017 og etter juli har boligprisene igjen falt noe. Realprisen var i november 2018 nede på samme nivå som sommeren 2016. Lavere befolkningsvekst og høyere rente er også momenter som peker mot en fortsatt svak utvikling i boligprisene og dermed også i boliginvesteringene, om enn ikke så svak som gjennom siste halvannet år hvor investeringene har falt med 13 prosent. De siste tallene for igangsettingstillatelser som samles inn månedlig, peker i retning av en ganske flat utvikling på kort sikt. Den sannsynlige bedringen i husholdningsøkonomien og utviklingen i rentene – kan komme til å nøytralisere hverandre slik at både boligpriser og boligbygging kan holde seg relativt stabile gjennom 2019.

Investeringene i fastlandsbedriftene øker noe

Investeringene i fastlandsbedriftene er en viktig størrelse i konjunkturutviklingen. Investeringer innebærer etterspørsel som på kort sikt er positivt for produksjonen, og på lenger sikt utvider produksjonskapasiteten som muliggjør ytterligere produksjonsøkninger (primært i andre bransjer). Mange prognosemakere regner med at disse investeringene vil øke en del i 2019 etter en nokså beskjeden økning i 2018. Økningen en ser for seg er imidlertid svært beskjeden sammenliknet med hva som har vært vanlig i konjunkturoppganger.

SSBs investeringsundersøkelse for industri peker i retning av klar investeringsvekst i 2019. Undersøkelsen indikerer på den andre siden at investeringene i kraftforsyning, som i utgangspunktet er i samme størrelsesorden, ikke kommer til å endre seg særlig etter nærmere 10 år med meget høy vekst. Byggearealstatistikken for næringsbygg peker i retning av en ganske flat utvikling for investeringer i bygninger. Norges Banks regionale nettverk antyder en moderat økning i de samlede investeringene i de neste 12 månedene. Det rapporteres om økning i de fleste næringer, men mindre enn en tilsvarende undersøkelse for ett år siden.

Økningen i oljepengebruken har i det siste nærmes stoppet helt opp, etter en del år med nokså store økninger. I 2017 kunne det virke som en nokså forsiktig politikk, og marginen til 3-prosentbanen var 35 milliarder kroner. Avkastningen av oljefondet var kraftig negativ i 2018 og til tross for betydelige innskudd/oljeinntekter var verdien ved siste årsskifte 240 milliarder kroner lavere enn ved enn ved inngangen til 2018. Dermed har bufferen til handlingsregelens krittstrek for oljepengebruk blitt kraftig redusert. Hvis kronekursen hadde vært på nivået for 2,5 måneder siden, ville den anslåtte oljepengebruken i 2019 tilsvart ganske nøyaktig 3 prosent av fondet. Hvis krona derimot hadde vært like sterk som i januar 2013 ville verdien av fondet vært redusert med 22 prosent og oljepengebruken vært 37 milliarder for høy. I lys av dette fremstår ikke den beskjedne økningen i oljepengebruken i år som veldig forsiktig.

Med lav vekst i statens oljepengebruk ligger det an til en beskjeden økning i etterspørsel fra offentlig forvaltning i år. Gode resultater i kommunesektoren de siste årene, kan imidlertid bidra til at etterspørselen fra kommunesektoren øker mer enn inntektene. Det er imidlertid neppe nok til å hindre at etterspørselen fra offentlig forvaltning vokser mindre enn BNP, og dermed kan sies å bidra til å dempe veksten i verdiskapingen.

Økt lønnsvekst

I nasjonalbudsjettet la Finansdepartementet med en årslønnsvekst på 3,25 prosent til grunn om lag det samme anslaget som nær alle andre prognosemakere. Det vil anslagvis være en øking på 0,5 prosentpoeng fra i fjor. I fjor ble den ventede reallønnsveksten spist opp av høye kraftpriser som fikk konsumprisene til å vokse like mye som lønningene. Det skjer neppe i år og dermed kommer reallønna til å stige noe. Skulle den svake kronekursen ved årsskiftet holde seg kan imidlertid inflasjonen komme til å holde seg høyere enn mange til nå har trodd.

Konklusjon: Trolig moderat oppgang

Jeg tror at de siste to års forsiktige konjunkturoppgang vil fortsetter i år. Jeg er imidlertid enda mer usikker på dette enn for et år siden. Det kan se ut som om dette krever at oljeinvesteringene øker markert. Ringvirkningene av en slik utvikling vil også dra opp privat konsum og investeringene i mange næringer.

Konsekvenser for utsiktene for kommuneøkonomien

Aktiviteten i oljevirksomheten og leverandørnæringene vil ganske sikkert ta seg opp i 2019. Dermed vil trolig skatteinntektene i regioner med mye slik virksomhet øke mer enn andre steder. Jeg tror Finansdepartementet kan ha vært for optimistiske med hensyn til konjunktursituasjonen og sysselsettingsøkningen. Det er imidlertid ikke sikkert at det vil innebære at skatteanslagene vil overdrive inntektsutviklingen. Når anslagene har undervurdert skatteinngangen i de senere årene har det først og fremst vært et resultat av at en ikke hadde forutsett de betydelige skattemotiverte utbyttebetalingene som har funnet sted. Potensialet for skattemotiverte høye utbyttebetalinger reduseres over tid og en kan jo ikke utelukke at skatteinngangen denne gang faktisk kan være overvurdert.

Renteøkningene vil ganske sikkert komme, men kanskje ikke i samme grad som Norges Bank har lagt opp til. Det virker sannsynlig at lønnsveksten ikke blir så langt unna 3,25 prosent, mens det nok er større usikkerhet knyttet til andre kostnader for kommunene. Fremtidsprisene for kraft peker i retning av at de som årsgjennomsnitt faktisk vil stige litt fra fjorårets rekordhøye nivå. Konsumprisveksten vil imidlertid ganske sikkert bli lavere enn fjorårets 2,7-8 prosent. Skulle oljeprisen holde seg så lav som den er nå, bør det bidra til litt reduserte priser på drivstoff. Skulle krona holde seg så svak som nå, vil det imidlertid isolert sett trekke inflasjonen opp, og utgiftene til renter og avdrag på lån tatt opp i utlandet vil øke.

Hvis vi ser på kommuneøkonomien litt lenger fram i tid er oljeprisen og utviklingen i oljefondet sentrale størrelser. En fortsatt lav oljepris innebærer isolert sett at oljeinntektene reduseres og dermed reduseres grunnlaget for økingen i den reelle oljepengebruken fra år til annet. Verdifallet av oljefondet illustrerer at de senere års gode avkastning ikke kan betraktes som det normale over tid. Når man også tar inn over seg at den senere tids høye skatteinngang er midlertidig synes det klart at statens disponible ressurser ligger an til å vokse mindre enn før. Det vil være vanskelig å skjerme kommunesektoren fra en klar nedgang i inntektsveksten. For enkeltkommuner kan imidlertid avgjørelser om opplegget for beskatning av naturressurser inkludert havbruk, bli viktigere for inntektsutviklingen enn hva som skjer med statens samlede inntekter.