Frontfagsmodellen og lønnsveksten i 2020

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) la mandag 15. februar fram sin foreløpige rapport før årets lønnsoppgjør. Et viktig punkt i disse rapportene er statistikk for lønnsutviklingen, og ifølge de foreløpige beregningene var årslønnsveksten i 2020 for industrien 2¼ prosent, mens varehandelsbedrifter i VIRKE og finanstjenester lå over 3 prosent.

På bakgrunn av at den såkalte frontfagsrammen var 1,7 prosent, er det (for) lett å konkludere med at frontfagsmodellen ikke etterleves. Frontfagsmodellen sier at frontfaget, som representerer industrinæringer som konkurrer internasjonalt, er først ute i hvert års lønnsforhandlinger og at de øvrige områdene i de påfølgende oppgjørene holder seg innen rammene frontfaget har satt. I praksis er denne rammen lik årslønnsveksten i industrien. Etter at tariffoppgjøret i frontfaget er ferdig er det desverre ikke slik at en kan vite hva årslønnsveksten faktisk vil bli i industrien. Mye av lønnstilleggene avtales lokalt og det er også andre faktorer som spiller inn. Etter Holden III-utvalgets innstilling, og for første gang i 2014, kommer NHO i forståelse med LO derfor med et anslag på lønnsveksten i industrien, og det er dette som er frontfagsrammen.

En slike prognose kan bli feil av ulike årsaker, og feil vil være uunngåelig. Det er imidlertid så langt ingen grunn til å si at det er noen systematikk i hvordan rammen treffer lønnsveksten i industrien. Siden 2014 har rammen vært høyere enn utfallet for fire av syv år. Gitt de foreløpige lønnstallene for 2020 har summen av feilene i disse syv årene vært null. Lønnsveksten i KS-området på sin side har i de siste fem årene samlet sett derimot blitt litt høyere enn både i staten og industrien, og høyere enn den anslåtte rammen fra frontfaget. Dette til tross for at forhandlingene ble gjennomført og beregnet til å være på linje med frontfagrammen hvert år.

Statistikken for årslønnsvekst måler hvor mye det gjennomsnittlige årslønnsnivået endres fra ett år til det neste innen et forhandlingsområde/næring/landet. Det er altså ikke det samme som hvor mye mer den enkelte får i lønningsposen. Lønnsveksten i ulike deler av økonomien vil påvirkes av lønnsnivået til de som kommer til og de som faller ut av sysselsettingen. I næringer hvor mange er blitt ledige, kan lønnsveksten øke ved at de sist ansatte er de som først må gå og deres lønn ofte er lavere enn gjennomsnittet i næringen. Dette er et eksempel på sammensetningseffekter som kan trekke årslønnsveksten både opp og ned. Det er i prinsippet ingen ting i veien for at lønnsveksten i et område blir svært stor eller svært liten uten at noen har fått sin lønn endret. Normalt betyr imidlertid tilgang og avgang fra et område samlet sett relativt lite, men ikke i år hvor det har vært store sysselsettingsendringer i noen næringer og alle næringer påvirkes markert på en eller annen måte.

Lønnstallene i den foreløpige rapporten fra det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), er nettopp: Foreløpige. Og vi i kommunesektoren har ikke engang fått fram noen foreløpige tall ettersom avklaringene i lønnsoppgjøret har kommet så sent. Når den endelige rapporten fra TBU kommer i mars vil man kunne vite mer, med større sikkerhet, og ikke minst om hvordan sammensetningseffekter har påvirket lønnsutviklingen. Det er derfor alt for tidlig å konkludere med hvordan den mer reelle lønnsutviklingen i ulike næringer har vært.

Men det kan være liten tvil om at den norske modellen med frontfagsmodellen og trepartssammarbeid har bidratt til gode resultater for norsk økonomi i lang tid. Vi har lavere arbeidsledighet, høyere inntekter, og likevel mer omfattende offentlig finansierte velferdstjenester og et bedre sosialt sikkerhetsnett enn de aller fleste.