Utlandet viktig for norsk økonomi

Norsk økonomi er svært åpen og eksporten tilsvarte 37 prosent av BNP i 2019. Verdensøkonomien påvirker norsk økonomi gjennom mange kanaler. Etterspørselen hos norske handelspartnere er viktig for eksporten og kostnadsutviklingen ute er viktig både for norsk eksport og import, og dermed aktivitetsutviklingen i Norge. Kjørereglene for internasjonal handel og generelt markedsadgangen – graden av handelshindre norsk eksport utsettes for – kan ha avgjørende betydning for velstandsutviklingen i Norge.  

Våre viktigste handlingspartnere

Landene i EØS-området er betydelige kjøpere av norsk eksportprodukter og i 2019 mottok de 80 prosent av vår vareeksport. Ser vi bort fra petroleum mottok de 67 prosent, men hvis vi tar bort Storbritannia faller andelen til 58 prosent. EØS-området utgjør dermed fremdeles det viktigste marked for tradisjonell norsk vareeksport, også etter at Storbritannia forlater området.

Etterspørselen fra våre eksportmarkeder vil normalt henge nøye sammen med utviklingen i aktivitetsnivå hos våre handelspartnere, målt for eksempel med BNP. EU er en helt dominerende del av EØS. For norske eksportører er det derfor gunstig med en god økonomisk utvikling i EU både på kort og lenger sikt, selv om noen markeder er mer viktig enn andre for vår eksport.

Fri flyt av arbeidskraft innen EØS-området er et stabiliserende element både i EU og i norsk økonomi. Det er imidlertid både «push-» og «pull-effekter». I land preget av kraftig høykonjunktur vil det være lett å få arbeid og lønna vil være relativt høy. Arbeidskraft vil komme fra land preget av svakere konjunkturer. Dette kan virke stabiliserende på arbeidsmarkedet i begge land. Sett fra en norsk stabiliseringspolitisk synsvinkel er dette gunstig. Det at situasjonen «ute» også spiller inn kan imidlertid innebære at man i noen situasjoner ikke får «den hjelpen man behøver» og det motsatte kan også inntreffe. Den økonomiske situasjonen og utvikling i EØS-området påvirker altså norsk økonomi også gjennom det globaliserte arbeidsmarkedet. 

Finansmarkedet påvirker norsk økonomi

Verdensøkonomien påvirker norsk økonomi gjennom finansmarkedene. Finanskrisen i 2008-2009 viste hvordan de internasjonale finansmarkedene var vevd sammen og hvordan nær stopp i kredittgivningen fikk store konsekvenser i nesten alle land. Finansmarkedene er også sentrale i utviklingen av en rekke andre forhold som er viktige for norsk økonomi:

• valutakurser, som direkte påvirker både norsk inflasjon og den kostnadsmessige konkurranseevnen og derigjennom aktiviteten i norsk økonomi
• avkastningen av statens pensjonsfond utland, som over tid bestemmer i hvilken grad den offentlige pengebruken kan stimulere økonomien på en økonomisk bærekraftig måte, slik at handlingsregelen ikke brytes
• rentenivået i utlandet og spesielt i euro-område, som påvirker norske renter

Velfungerende kredittmarkeder er et kjennetegn ved og en forutsetning for moderne økonomier. Virksomheten til Finanstilsynet er ett av flere organer som skal sørge for det. Den internasjonalt sammenvevde strukturen fordrer et betydelig samarbeid over landegrensene. Tilsynssamarbeidet med EU/EØS er spesielt viktig, blant annet fordi EUs regelverk på finansområdet blir norske regler. Samarbeidet innebærer at det norske Finanstilsynet har mulighet til å påvirke justeringene av gamle og innføringen av nye EU-regler, slik at reglene kan bli mest mulig relevante for norsk økonomi. Finansinstitusjoner i EØS opererer i utstrakt grad på tvers av landegrensene. Det er derfor viktig med god samordning mellom nasjonale tilsyn både med den enkelte finansinstitusjon og finansmarkedet som helhet.

Til tross for alle disse kanalene og den store graden av åpenhet i norsk økonomi, følger ikke norske konjunkturer alltid utviklingen i utlandet. Den norske oljevirksomheten, er en viktig kilde til at norsk økonomi til tider kan være i en annen konjunkturfase enn våre handelspartnere. Nedturen i etterkant av oljeprisfallet 2014 bidro typisk til norsk konjunkturnedgang. Aktivitetsveksten hos handelspartnere og i euro-området var da på klar vei opp, etter den langvarige nedgangen etter finanskrisen som norsk økonomi taklet langt bedre enn de fleste andre.

Korona-krisens konsekvenser

Nå ser imidlertid norsk økonomi til å kunne være mer i fase, selv om Norge ligger litt etter: Aktivitetsveksten hos våre handelspartnere falt markert i 2019 og i norsk økonomi ser det ut til at en konjunkturnedgang begynte etter sommeren samme år. I USA har rentene blitt satt klart ned, og de svært lave euro-rentene er redusert litt ytterligere. Korona-krisen er såpass alvorlig for alle land at det vil bidra til at økonomiene i betydelig grad vil komme i konjunkturmessig fase. Det innebærer at det kan være lettere å koordinere ekspansiv økonomisk politikk, men ikke får noen «gratis drahjelp» fra andre land hvor konjunkturene er bedre.

De økonomiske rammevilkårene for norske kommuner og fylkeskommuner vil over tid bestemmes i et samspill med norsk økonomi, størrelsen på statens pensjonsfond utland og politiske beslutninger. På kort sikt vil aktivitetsnivået i norsk økonomi (konjunkturene) påvirke kommunenes skatteinngang og konjunkturbevegelser som kommer overraskende på Finansdepartementet vil isolert sett bidra til å endre inntektene fra det som det ble lagt opp til i statsbudsjettet.

I et kortsiktig tidsperspektiv kan konjunktursituasjonen i Norge ha en kontraintuitiv virkning på stramheten i budsjettene gjennom motkonjunkturtiltak. I gode tider vil det ikke være noe behov for å stimulere økonomien, kanskje derimot behov for nedkjøling og vice versa. Kommunene kan i dårlige tider være en effektiv kanal for sentralmyndighetene til å stimulere økonomien gjennom økte kjøp av varer og tjenester. Tilsvarende vil renta være høyere når det går godt i økonomien enn når det går dårlig. Alle disse forholdene innebærer at det som skjer i internasjonal økonomi generelt og i EU/EØS-området spesielt også er viktig for kommunesektoren.