Skape tillit

Start første dag med å bygge fundamentet

Tillitsbyggingen mellom deltaker og veileder starter allerede fra dag en. Det er avgjørende for den videre relasjonen at det ligger et fundament av tillit i bunn. Tillit handler om å vise forståelse, respekt, lytte anerkjennende og samtidig vise hvem du er, være ærlig og synliggjøre egne oppfatninger, tanker, svakheter.

For at veilederen skal oppleves troverdig, må det være samsvar mellom det du sier, det du gjør og det du føler. Den investeringen i tillitsskapende arbeid som gjøres i startsfasen, vil veilederne kunne høste av underveis i Intro-løpet.

Om å finne ro til å lande

Det er viktig å anerkjenne at folk må få mulighet til å lande, før de kan gå i gang med den strukturerte opplæringen. Deltakerne må sortere i livene sine og forberedes på det de skal i gang med. I kommunene brukes denne fasen aktivt for å skape tillit mellom deltaker og veileder. Veiledere deltar i innkjøp, er med i barnehagen, kjører til tannlegen. - Du har andre samtaler i bilen enn på kontoret, sier de i Asker. Det kan være lettere å snakke om ting når en ikke sitter og ser på hverandre.

Det trente øyet

Veiledning handler om å møte menneske der det er. Da må du først lære dem å kjenne, du må forstå dem. Når veileder deltar aktivt i bosettingen av flyktningen gjør de observasjoner som gir dem kunnskap om hvem dette mennesket er. Selv om tjenesten i flere kommuner etter hvert er mer spesialisert med egne bosettingsteam som tar seg av den første fasen, holder alle fast ved at det som skjer i denne fasen er viktig for å etablere en trygg grunnmur.

Tøff kjærlighet

Deltakerne omtaler programveilederne som sin familie, noen som er der for dem, som ikke svikter. Veilederne beskriver sin profesjonelle tilnærming som tilgjengelig, nær og støttende. Tøff kjærlighet, som de kaller de i Rælingen, innebærer at for å stille krav til flyktningene må de få kjærlighet, støtte og omsorg i veiledningen for å nå målet sitt.

- Vi er de eneste de har her, det er vi som er familien deres nå, sier en av veilederne i Volda.

Tilgjengelighet

Skal du lykkes med å skape en tillitsbasert relasjon med deltaker, må du være tilgjengelig når det er nødvendig. Det innebærer en åpen- dør-politikk der terskelen for å ta kontakt er lav. I mange lokalsamfunn er dette den eneste åpne døra, når Nav-kontoret og Politiet er flyttet og sentralisert. Behovet for et senter hvor de kan gå og få hjelp er veldig stort. Og tilgjengeligheten varer utover Introduksjonsprogrammet.

Du mister intro-stønaden, men du mister ikke oss Veiledere i Rælingen

Aktiv bruk av hjelpeapparatet

Det er vanlig blant deltakerne å ha mistillit til systemer. Mange kommer fra land hvor de ikke har kunnet stole på hverken personer eller systemer. For at deltakerne skal få tillit til systemet er det avgjørende at alle gode hjelpere snakker med en stemme og kommuniserer det samme budskapet. Samtidig må hjelpeapparatet være gode til å snakke hverandre opp for å bidra til at deltakeren får tillit til systemet.

Veiledernes oppgave blir å vise at de er til å stole på, og at de forvalter et system som er forutsigbart og rettferdig. Derfor er det også viktig at veileder kobler på andre instanser når deltakeren har behov for hjelp. Lav terskel for å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet, som helsestasjonen, fastlegen, psykologtjenesten, er viktig i det tillitsbyggende arbeidet. Selv om det kan være arbeidskrevende, er det god investering å søke ekstratilskudd fra IMDi for deltakere som krever ekstra ressurser. Både Volda og Trondheim bruker dette svært aktivt, og har gode erfaringer.

Tillit viktig for å kunne stille krav

Tillit er avgjørende for å kunne stille krav og være tydelig. Det er ingen motsetning i det. Det handler om trygghet.

- Det er forskjell på det å være avhengig og ikke klare noe, og det å være trygg på at i siste instans så har jeg en å rådføre meg med, sier en av veilederne i Rælingen.

Til grunn for den tillitsbaserte relasjonen ligger det en opplevelse av positive intensjoner, en følelse av at den andre vil meg vel, slik denne veilederen i Rælingen beskriver det: Selv om de ikke er 100 prosent enig i det jeg foreslår, så gjør de det likevel, fordi de tenker at jeg stoler på deg, stoler på at du ønsker det bra for meg. Dette maktforholdet reflekteres det mye over blant veilederne.