Finansiering av nye innsatser skjer ved at investoren, gjerne en stiftelse eller et fond, bidrar med kapital slik at den offentlige parten kan igangsette nye sosiale tiltak. Tiltaket kan gjøres av det offentlige selv eller av en ekstern leverandør. I denne sammenheng er leverandøren vanligvis en sosial entreprenør, frivillig organisasjon eller ideell aktør. Til grunn for samarbeidet ligger det en kontraktfestet avtale der den offentlige parten forplikter seg dersom tiltaket har den ønskede sosiale effekten. Det kan være i form av tilbakebetaling, eller at kommunen for eksempel forplikter seg til å videreføre tiltaket i egen regi. Dersom tiltaket ikke har ønsket sosial effekt taper investor investeringen. Det er med andre ord investoren som bærer risikoen. 

Kjernen i en effektkontrakt mellom en offentlig part, en investor og en sosial leverandør er forsøkt oppsummert i setningen under. 

Fokus på resultater gir fleksibilitet, innovasjon og kontroll

Når offentlig sektor gjør innkjøp er det vanligste å bli enig med leverandør om hvilke produkter, tjenester og aktiviteter det skal betales for. Det som er spesifikt for inngåelse av effektkontrakter, er at partene må enes om hvilke resultater og effekter som skal oppnås. Det gir felles forpliktelse om måloppnåelse, og ofte også større fleksibilitet i prosjektene. Leverandøren er sterkt motivert for kontinuerlig utvikling og forbedring, ettersom resultatoppnåelse betyr mye. Samtidig gir måling av resultater alle parter kunnskap om hva som virker eller ikke. Oppfølging av måloppnåelse underveis kan gi offentlig sektor bedre kontroll, fordi kontrakter som ikke oppnår ønskede resultater kan avsluttes tidligere. 

Når kommunen forplikter seg kun dersom et tiltak virker, reduseres den økonomiske risikoen ved å satse på noe nytt og ukjent. Det gir større muligheter for å investere i forebyggende tiltak, selv om det åpenbart er krevende å forplikte seg flere år frem i tid. 

Å sikre forankring i tjenestene

Nye tjenester og tiltak må forankres i reelle behov, og hos alle som blir berørt av endringene. De må støttes av fagfolkene, og oppfattes som relevant av alle aktører. Det er særlig viktig å involvere medarbeidere som skal henvise til nye tiltak, og der tiltaket innebærer en utvidelse av dagens tjenestetilbud. Det er derfor viktig at medarbeidere som jobber i tjenestene er involvert i alle faser av prosjektet.

Styr etter behov og muligheter

Det er et stort handlingsrom for kommuner til å inngå effektkontrakter som passer eget behov og muligheter. Mye avhenger av hvor stor risiko man ønsker å ta, hvem som skal finansiere innsatsen, og hvilken sosial leverandør det skal inngås avtale med. Brofinansiering og filantropiske effektkontrakter er det vanligste i Norge. Disse kontraktstypene er forskjellige fra finansielle effektkontrakter som det hittil er lite erfaring med.

Hvem er med?

Partene i en effektkontrakt er offentlige aktører (en myndighet), en eller flere sosiale investorer, og en eller flere tjenesteleverandører. Tjenesteleverandører kan i denne sammenheng være sosiale entreprenører, ideelle eller frivillige organisasjoner som kan tilby tjenester som utfyller det offentlige tjenesteapparatet, og på den måten bidra til å møte et udekket behov i kommunen.   

Det kan også være en tilrettelegger eller rådgiver, samt en uavhengig part som evaluerer resultatene.  

Roller og ansvar 

Ønsker du å komme i gang?

Se veiledningsmateriell her.