Kommunesektoren satser strategisk på innovasjon 

Et stort flertall svarer at det jobbes målrettet med innovasjon, og nær alle mener arbeidet i stor eller i svært stor grad bidrar til at de er bedre rustet for endring og omstilling.  

 

I de mindre kommunene og i de minst sentrale kommunene er det færre enn gjennomsnittet som oppgir at de jobber målrettet med innovasjon. Seks av ni fylkeskommunedirektører svarer at de har en målrettet inngang til innovasjonsarbeidet.   

Mangel på kapasitet oppgis som hovedgrunn blant dem som ikke jobber målrettet med innovasjon. Nær halvparten oppgir at mangel på en klar plan eller strategi er en viktig årsak. Svært få nevner organisasjonskultur som en barriere, bortsett fra i Nord-Norge der 22 prosent peker på dette. Vanskeligheter med implementering på tvers av sektorer eller risiko for at endringer skal gå utover tjenestetilbudet blir ikke trukket frem av noen. Ingen av de store kommunene ser mangel på kompetanse som en begrensning.   

Innovasjonsarbeidets viktigste innsatsområde er å ta i bruk ny teknologi. To tredjedeler av kommunene/fylkeskommunene ser samarbeid på tvers av offentlig sektor, samt effektivisering om viktige innsatsområder. Kun 7 prosent oppgir internasjonal utveksling og samarbeid som et viktig innsatsområde. I Midt-Norge er andelen 20 prosent.

Undersøkelsen viser at det er de store og ressurskrevende sektorene som er hovedfokus for innovasjonsarbeidet. Helse- og omsorgssektoren skiller seg ut, det samme gjør oppvekst og skole og sosiale tjenester. De store og mest sentrale kommunene oppgir gjennomgående flere satsingsområder for innovasjon enn de små og minst sentrale kommunene. I de store kommunene står også skole og oppvekst mer sentralt. Fem av seks fylkeskommuner oppgir transport og mobilitet som det viktigste området.  

Innovasjon innebærer å ta risiko, prøve, feile og prøve igjen. Risikovilje kan være en viktig suksessfaktor for å få på plass nye løsninger og viktigst er det å ta stilling til hvordan risikoen skal håndteres. Noen ganger er det også risiko forbundet med å ikke sette i gang endringsprosesser.   

Vi har spurt kommune- og fylkesdirektørene om i hvilken grad de mener egen organisasjon er villig til å ta risiko når det gjelder å prøve ut nye løsninger. Flere enn to tredjedeler svarer at de i noen grad er risikovillige, mens resten fordeler seg jevnt mellom stor og liten risikovilje. Ingen av respondentene uttrykker en total mangel på risikovilje. Blant de minste kommunene svarer alle at de i stor eller noen grad er villige til å ta risiko, ellers er det ingen signifikante forskjeller hverken på kommunestørrelse, sentralitet eller landsdel.   

Kommunale innovasjonsstrategier brukes ofte for å støtte opp under en langsiktig og målrettet satsing, og bidrar som andre strategier til å holde fokus på hva målene med endringsarbeidet er, og hva som må til for å komme dit.  

Nær halvparten av kommunene og fylkeskommunene har en strategi for innovasjonsarbeidet. Det er relativ lik fordeling mellom dem som har en strategi som omfatter hele kommunen/fylkeskommunen, og dem som har en strategi for en eller flere av de underliggende virksomhetene. I de store og mest sentrale kommunene er det flere enn gjennomsnittet som oppgir å ha en strategi for innovasjon som omfatter hele organisasjonen. En helhetlig strategi er mer utbredt på Østlandet enn i resten av landet.   

I seks av ti kommuner/fylkeskommuner er innovasjonsstrategien politisk vedtatt. Det er ingen signifikante forskjeller knyttet til beliggenhet og størrelse, men indikasjoner på at de små og minst sentrale kommunene i noen større grad har en administrativt forankret strategi.   

Det er likevel ikke slik at det bare er store kommuner som har politisk vedtatte innovasjonsstrategier, eller har mange innovasjonsaktiviteter. Og skriftlige innovasjonsstrategier er selvsagt hverken en betingelse eller garanti for at organisasjoner jobber innovativt. Det er først når strategien er vedtatt at de konkrete tiltakene viser seg frem, og om det foregår prosesser som bidrar til nye, nyttige og nyttiggjorte tjenester i kommunene. 

Innovasjonsstrategier er ofte utgangspunktet for en større strategisk satsing, der neste skritt er organisatoriske endringer som muliggjør at strategiene iverksettes.
  

Vi har spurt kommune – og fylkeskommunedirektørene om de har en eller flere medarbeidere som jobber konkret med innovasjon i det daglige. Flertallet har det. Nesten førti prosent har medarbeidere som jobber både sentralt og ute i virksomhetene, og 75 prosent har medarbeidere som jobber konkret med innovasjon enten sentralt eller desentralt.   

Det er langt flere store kommuner enn små som har medarbeidere som jobber med innovasjon sentralt i kommuneorganisasjonen. Det er mindre forskjeller mellom store og små kommuner når det gjelder å ha medarbeidere som jobber med innovasjon ute i virksomhetene.   

I Midt-Norge svarer 77 prosent av kommunedirektørene at de har medarbeidere som jobber med innovasjon sentralt i organisasjonen. På Vestlandet er andelen kun 39 prosent. Fem av seks fylkeskommuner har eller holder på å etablere en ordning med medarbeidere som jobber med innovasjon desentralt.   

Denne første delen av undersøkelsen har forsøkt å avdekke om kommunesektoren jobber målrettet med innovasjon, og på hvilke måter det får utslag i strategier og organisatoriske endringer. Vi har også spurt direktørene om det er avsatt egne økonomiske midler til innovasjonsarbeid i kommunen/fylkeskommunen.   

Omtrent halvparten har avsatt egne midler, og kommunene i Midt-Norge bruker betydelig flere egne midler enn i resten av landet. Blant de minst sentrale kommunene har kun 32 prosent avsatt egne midler til innovasjonsarbeid. Nesten to tredjedeler av dem som har avsatt egne midler, oppgir effektivitet som et formål med innovasjonsmidlene. Over halvparten sier samtidig at muligheten til å investere i langsiktige tiltak, og motivasjon til videre innovasjonsarbeid i egen organisasjon er viktige formål.   

Vi har også spurt om hvilke eksterne finansieringskilder som benyttes i arbeidet med innovasjon i kommunen/fylkeskommuner. Svarene viser at norske offentlige støtteordninger er den klart viktigste finansieringskilden. 15 prosent svarer at de benytter seg av utenlandske midler, 11 prosent av private. Blant de mest sentrale og største kommunene er det en høyere andel som har benyttet seg av internasjonale midler. 38 prosent av kommunene i Nord-Norge benytter private midler. De minst sentrale kommunene støtter seg i større grad på private midler enn mer sentrale kommuner.   

Ved å bruke innovative offentlige anskaffelser kan offentlige virksomheter sørge for at det utvikles løsninger som løser samfunnets behov på nye, bedre og mer bærekraftige måter. Det er et stadig mer brukt virkemiddel i offentlig sektor, og vi har spurt kommune- og fylkesdirektørene om de har gjennomført en innovativ offentlig anskaffelse. Nær halvparten svarer ja på det.   

Det er til dels store forskjeller mellom kommunene, avhengig av størrelse og beliggenhet.  69 prosent av de store kommunene har gjennomført en innovativ offentlig anskaffelse, kun  28 prosent av de små.  Når det gjelder sentralitet er forskjellen enda større: 75 prosent av de mest sentrale kommunene svarer ja, sammenlignet med kun 19 prosent av de minst sentralt beliggende kommunene.​ 
 

På Østlandet har 63 prosent gjennomført en innovativ offentlig anskaffelse, mot kun 26 prosent i Nord-Norge.​