Utlysning: Statlig finansierte omsorgstjenester

Utlysningen under er fra 2015. Forsøket er forlenget til 2020.

Økonomiske konsekvenser av forsøket.
Det er to modeller innenfor forsøket og kommunene kan ikke velge hvilken modell de vil delta i. Både modell A og B har det til felles at de binder utgifter til pleie- og omsorgssektoren. Det gis ikke penger gjennom ordningen uten en forutsetning om at pengene skal brukes til pleie og omsorg. Dette betyr at pleie- og omsorgssektoren blir skjermet fra innstramminger i kommuner som er i økonomisk ubalanse, men det kan være mulig å bruke penger gjennom ordningen på investeringer innen omsorg.

I både modell A og B foretas det et vesentlig trekk i kommunenes rammetilskudd. I gjennomsnitt vil trekket tilsvare om lag 1/3 av kommunenes frie inntekter. Dette tilsvarer den sterkeste øremerkingen siden inntektssystemet ble innført i 1986.

Forskjellen mellom modell A og B går på i hvilken grad kommunen selv kan prioritere innenfor pleie- og omsorgssektoren og på hvordan kommunen får penger tilbake.

Modell B
I modell B vil kommunen få refundert faktiske netto driftsutgifter til pleie og omsorg tilsvarende det kommunen er trukket i rammetilskudd. Det stilles ikke krav utover at pengene går til pleie og omsorg. Kommunen vil få et inntektspåslag på 4 prosent eller opp til 25 mill kroner som også må brukes til pleie og omsorg.

Kommunen gis således muligheten til å øke netto driftsutgifter til pleie og omsorg med opp til 4 prosent. Dersom utgiftene øker mer enn dette må kommunen dekke det overskytende med frie inntekter. Dersom kommunen har brukt mindre enn uttrekket/tilskuddsrammen når vi ser prosjektperioden under ett, vil ubrukte tilskuddsmidler bli trukket tilbake av Helsedirektoratet. Det vil si at eventuelle innsparinger vil tilfalle Helsedirektoratet.

Inntektspåslaget vil etter hvert falle bort når prosjektet er avsluttet. Dette gir kommunen en utfordring når det gjelder finansiering av utgifter som har vært dekket av inntektspåslaget i prosjektperioden.  

Modell A
Modell A innebærer en stor økonomisk risiko for kommunen. Her skal kommunen tjene tilbake de pengene kommunen er trukket i rammetilskudd. Her skal en tildelingsenhet tildele tjenester etter kriterier fastsatt av staten og som vil bli finansiert etter satser fastsatt av staten.

Det er gjort unntak for tjenester som tildelingsenheten ikke fatter vedtak om og forvaltningstjenester slik som drift av tildelingsenheten. Her får kommunen en fast budsjettramme som kommunen må holde seg innenfor, et såkalt rundsumtilskudd. Kommunen kan bruke penger utover budsjettrammen, men da må kommunen finansiere merutgiftene med egne midler. Kommunen kan ikke redusere rammen for bruk til andre formål enn omsorg. Kommunen vil også få et inntektspåslag på 4 prosent eller opp til 25 mill kroner som også må brukes til pleie og omsorg. Av dette skal 500 000 kroner gå til prosjektgjennomføring i kommunen. Inntektspåslaget kan brukes til satsning på forebyggende tjenester og/eller dekking av merutgifter som følge av høyere kostnader eller høyere kvalitet enn det staten har lagt til grunn (se nedenfor).

I motsetning til modell B er ikke modell A noen refusjonsordning (bortsett fra rundsumtilskuddet). Det vil si at i modell A vil kommunen ikke nødvendigvis få dekket sine faktiske utgifter. I noen tilfeller vil de faktiske utgiftene være høyere enn statens betalingssatser og i noen tilfeller lavere. I praksis vil pengene bli tilført kommunen akonto med påfølgende avregninger.  

Heller ikke her blir merutgifter og mindreutgifter behandlet på samme måte:

• Dersom en kommune samlet sett har høyere utgifter til tjenesteproduksjonen enn den får betalt for (dvs per tjeneste), må kommunen dekke underskuddet gjennom frie inntekter. Dersom kommunen samlet sett har lavere utgifter enn den får betalt for (per tjeneste), må kommunen bruke overskuddet innenfor pleie og omsorg. 
• Dersom kommunen øker volumet på tjenesteproduksjonen vil dette gi høyere inntekter, men også høyere utgifter. Dersom utgiftene øker mer enn inntektene må kommunene dekke dette gjennom frie inntekter, mens dersom utgiftene øker mindre enn inntektene må kommunen bruke forskjellen innenfor pleie og omsorg.  Dersom volumet på tjenesteproduksjonen er for lavt til at kommunen klarer å få kompensert uttrekket og dersom kommunen ikke klarer å redusere utgiftene tilsvarende, vil kommunen måtte dekke underskuddet gjennom frie inntekter.

Kommuner som øker tjenestevolumet og dermed inntektene i prosjektperioden, vil også kunne få finansieringsproblemer når prosjektperioden er over, og inntektene igjen bestemmes gjennom rammetilskuddet. Det samme gjelder bortfall av inntektspåslaget.

Vurdering av risiko i prosjektet.
Kommuner som ikke tidligere har hatt et tildelingskontor, men som eventuelt oppretter dette i forkant av søknad om deltagelse vil kunne oppleve et betydelig merarbeid knyttet til alle administrative rutiner for tildeling av tjenester en slik omlegging av tjenester forutsetter.  Det er usikkert om finansieringsmodellen tar høyde for et slikt merarbeid.

Kommunen må tilrettelegge for å kunne kjøpe tjenester fra andre leverandører hvis tjenesten ikke kan leveres av kommunen selv.

Deltagende kommuner må fra 15. januar 2016 kunne inngå i et tett samarbeid om forsøksordningen med Helsedirektoratet, dette gjelder modell A. Det betyr at de kommunene som deltar vil måtte bruke en kriteriemodell for tildeling av tjenester, basert på enhetspriser for alle tildelinger.

Det er betydelig sannsynlighet for at kommuner som kommer inn under modell A i forsøksordningen vil få ekstra administrative utfordringer ved samordning av tjenester som er henholdsvis innenfor og utenfor prøveordningen.  Alle tildelingskontor har et nært samarbeid med andre instanser ved behov. Dette kan være barnevern, NAV, 2. linje tjenester, eller andre kommuner hvor det er flere som har et ansvar i saken.   Når merinnsats fra en rammefinansiert tjeneste påvirker tjenestebehovet fra en annen rammefinansiert tjeneste, medfører det i seg selv ikke noe økt administrasjons- eller rapporteringsbehov ut over det som følger av eventuell egen intern organisering i kommunen.  I modell A vil enhetsprisene sammen med vedtatt tjenesteinnsats bestemme summen av budsjettmidler som skal gis til utførerenheter. Den ansvarlige tildelingsenhet har ansvar for å bestille tjenester i forhold til den tilgjengelige budsjettrammen. Utførernes oppgave er å drifte i forhold til de gjeldende prisene. Prismodellen er omfattende og vil kreve rapportering knyttet til dokumentasjon av endringer i vedtak, tildelinger og utbetalinger, også når endring i ressursbehov skyldes samhandling med andre kommunale tjenester.

Modell A vil kreve en betydelig rapportering og oppfølging på systemnivå. Dermed vil rommet for lokalpolitiske vurderinger og prioriteringer begrenses av statlige kriterier. Kommunen beholder imidlertid det fulle ansvaret for tjenestene overfor innbyggerne.