Gjesteinnlegg fra Ingvild Kjeken

I min jobb som ergoterapeut er hverdagslivet hovedfokus i møte med pasienter. I ergoterapiutdanningen tidlig på åtti-tallet lærte vi at behandlingsmålet var selvhjulpenhet, med fokus på hygiene, påkledning, matlaging og husarbeid. Tidlig i min karriere innledet jeg derfor som regel konsultasjoner med å stille spørsmål om hvordan pasienten mestret en rekke slike aktiviteter. Heldigvis ga en modig pasient meg en dag følgende tilbakemelding: «Etter å ha snakket med deg gikk hjem og følte meg ganske nedslått, fordi det ble så tydelig for meg hvor mye jeg hadde problemer med!». Den påfølgende samtalen la grunnlaget for utvikling av et annet terapeutisk ståsted. Hvordan kan vi samarbeide for at den enkelte mestrer aktiviteter som bidrar til trygghet, tilhørighet, glede og livskvalitet?

Spørsmålet «hva er viktig for deg» viste seg å være en god start på et slikt samarbeid. Derfor har jeg i mange år jobbet med vurderingsinstrumenter som har dette som utgangspunkt, såkalte pasientspesifikke instrumenter. Spørsmålet åpner for gode dialoger og gir svar som ofte overrasker oss som helsepersonell. En gårdbruker er opptatt av å kunne fore kyrne. En bestefar ønsker å kunne ro igjen for å dra på fisketur med barnebarna, mens en eldre kvinne ville trene på å gå i trapp for å besøke venninnen som bor i fjerde etasje uten heis. Trening som retter seg mot slike aktiviteter gir motivasjon og stimulerer til egeninnsats. Følgeforskning på innføring av Hverdagsrehabilitering i Norge viser dessuten at rehabilitering med utgangspunkt i pasientens prioriterte aktiviteter flytter oppmerksomheten fra den enkelte helseprofesjon til å hvordan man kan sammen kan bidra til at pasienten når sine aktivitetsmål. Dermed styrkes også det tverrfaglige arbeidet.

For ti år siden fikk jeg en e-post fra Anders Vege hvor han skrev: «KS og seksjon for kvalitetsutvikling i Kunnskapssenteret skal drive et nasjonalt læringsnettverk med fokus på utvikling av pasientforløp i kommunene. I denne sammenheng er vi opptatt av å gjøre målinger som er bidragsytere til å bistå retningsendringen mot en mer helsefremmende helsetjeneste». I et påfølgende møte diskuterte vi ulike måleinstrumenter, og kom frem til at the Patient Spesific Functional Scale (PSFS) kunne egne seg godt. Det gir et godt utgangspunkt for å enes om behandlingsmål og tiltak, er motiverende for alle involverte når tallene peker riktig vei, mens ingen eller en negativ endring gir grunnlag for å justere tiltakene. Systematiske målinger gir også et bilde av hvilke aktiviteter som er viktige for ulike brukergrupper, om det er aktiviteter hvor man trenger å utvikle flere eller bedre tiltak, og indikasjoner på i hvilken grad ulike typer innsats bidrar til bedre mestring av hverdagen.

Siden har jeg med glede fulgt med på satsingen på Gode pasientforløp, og er imponert over hvordan fokuset på viktige aktiviteter er satt i system. Jeg gratulerer med 10-årsjubileet og ser frem til å følge dere videre!