Gjesteinnlegg fra Tove Holst Skyer

Vi ergoterapeuter har «hva er viktig for deg?-spørsmålet» i ryggmargen. Personens bakgrunn, utdanning, erfaring, verdier, relasjoner, roller, vaner og interesser påvirker hvordan en ergoterapeut gir sin oppfølging. Ofte spisser vi også spørsmålet til «hvilke aktiviteter er viktig for deg nå?» eller «hvordan ønsker du å delta?», for ergoterapeuters målsettinger dreier seg om aktiviteter som er viktige for den det gjelder, og om deltakelse og mestring av hverdagslivet. Men kjernen er uansett den samme; ønsket om å møte personen der den er, i den livssituasjonen som har oppstått.

For mange år siden hørte jeg en av våre første professorer i ergoterapi si noe sånt som: «Det finnes ikke umotiverte personer – da har du ikke funnet frem til det som motiverer.» Siden da har jeg hatt med meg Kjersti Vik, nå professor emeritus, på skulderen. Noen ganger må man kanskje innse at motivasjonen er begrenset, men hvis man prioriterer det som er viktig for den enkelte, blir dette som regel en drivkraft i samarbeidet om å oppnå mestring og deltakelse.

Norsk Ergoterapeutforbund har lenge sagt at det må tenkes nytt og prioriteres annerledes, dersom fremtidens helse- og velferdstjenester skal være bærekraftige. Det trengs et paradigmeskifte med vektlegging av tjenester som utløser ressursene i den enkelte. Dette understrekes nå av både Helsepersonellkommisjonen og helse- og omsorgsministeren. Nå må vi stå sammen om de gode løsningene. Jeg er glad for at læringsnettverket for gode pasientforløp bidrar til utviklingsarbeid og systematisk kvalitetsforbedring, og for at Hva er viktig for deg?-markeringene bidrar til en retningsendring i helsevesenet.

For nå må vi må sørge for at flest mulig får muligheten til å mestre hverdagslivet sitt.

Hva ville du ønske, dersom du ble rammet av sykdom eller skade: Hjelp til ethvert toalettbesøk eller opptrening og tilrettelegging slik at du kan mestre toalettbesøkene selv? Nesten alle ville valgt det siste, fordi det handler om selvstendighet, selvfølelse, vaner og frihet. Men hvis vi skal fremme dette fokuset og oppnå selvstendige innbyggere, må vi stille de riktige spørsmålene, og vi må sette inn rett kompetanse til rett tid.

Jeg mener det er uforløst potensiale i tett, tverrfaglig samarbeid. Ingen profesjon er løsningen alene – vi må møte utfordringene sammen. Alle faggrupper har særegen kjernekompetanse, og vi må kjenne og verdsette hverandres kvaliteter. Læringsnettverket for gode pasientforløp stimulerer til tverrfaglig samarbeid og delingskultur, og det blir enda viktigere fremover.

Ergoterapeuter jobber alltid for at innbyggerne skal klare seg uten oss. Det tenker jeg kan være en viktig intensjon for oss alle, på veien videre mot et bærekraftig helsevesen. Og på veien dit, må vi i enda større grad rette oppmerksomhet mot det som er viktig for den det gjelder.