Publisert: 13.12.2023
Oppdraget er en del av oppfølgingen av samarbeidsavtalen mellom KS, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet om økt kapasitet og kvalitet i praksis. Prosjektet har hatt som mål å kartlegge helse- og sosialfaglige praksisplasser i kommunene, fordelt på ulike helse- og sosialfaglige studieretninger, år og type kommunal praksisplass.
Ingen oversikt
Det finnes i dag ingen oversikt over kommunale praksisplasser for helse- og sosialfaglige utdanninger. Formålet med denne kartleggingen har vært å skaffe en oversikt over helse- og sosialfaglige praksisplasser i kommunene, fordelt på studieretning, år og type kommunale praksisplass. Kartleggingen er avgrenset til å omfatte antall praksisplasser som ble benyttet i hver kommune i studieåret 2022/2023.
Kartleggingen belyser hvilke kommuner de ulike utdanningsinstitusjonene har avtale med og hvor mange praksisplasser ulike kommuner tilbyr. Videre belyses kjennetegn ved kommuner som tilbyr praksisplasser til de ulike utdanningsinstitusjonene. Kartleggingen gir en «nullpunkts måling» som kan brukes i senere anledninger til å analysere utviklingen i antall praksisplasser.
11 av 16 deltok
Følgende studieretninger ble inkludert i kartleggingen: Sykepleie, ergoterapi, fysioterapi, vernepleie, barnevern og ernæringsfysiologi og omfatter data fra 11 av 16 utdanningsinstitusjoner. Det er en mangel ved kartleggingen at enkelte store utdanningsinstitusjoner ikke deltok, til tross for gjentatte henvendelser og også oppfordring fra Kunnskapsdepartementet.
Funn
Felles for de ulike utdanningsinstitusjonene og studieretningene er at de har flest praksisplasser i de større kommunene som er lokalisert i nærheten av studiestedet. De større studieretningene har også ofte praksisplassene spredt over flere kommuner, samtidig som mange av plassene ofte er i de største kommunene i nærheten av studiestedet. De mindre studieretning har færre praksisplasser spredt over færre kommuner. Typisk for disse kommunene er også at de er nærmere campus.
Det er vanskelig å fastslå om kommunene tilbyr nok praksisplasser til å dekke utdanningsinstitusjonenes behov. En sammenligning av antall studieplasser og antall kommunale praksisplasser kan imidlertid belyse tema i noen grad. De fleste av utdanningsinstitusjonene ser ut til å ha god dekning av kommunale praksisplasser. Kartleggingen tyder på at det særlig er mangel på praksisplasser i for ernæringsfysiologi og barnevern.
Fremover vil det være nyttig å få mer informasjon om i hvilken grad utdanningsinstitusjonene får dekket sitt behov for praksisplasser, og hvilke studieretninger og utdanningsinstitusjoner som opplever mangel på praksisplasser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Hva som er avgjørende for hvor studentene gjennomfører praksis og om praksisstedene varierer mye fra år til år bør også undersøkes nærmere.