Publisert: 15.09.2023
Av Martin Korsnes
Innledning
Rådmannsutvalget i seks mindre kommuner (<5000 innbyggere) fattet i 2017 vedtak om å sette i gang et prosjekt for tjenesteinnovasjon i helse og omsorgstjenestene i kommunene. Som følge av dette har de i perioden 2017-21 sammen deltatt i Nasjonalt velferdsteknologiprogram sitt spredningsprosjekt for trygghets- og mestringsteknologi. De har også gjennomført en felles anskaffelse av velferdsteknologiløsninger, ansatt koordinatorer for velferdsteknologi - både i hver kommune og en regional koordinator. Resultatene har likevel ikke blitt som forventet, og teknologien er ikke tilstrekkelig implementert i kommunene.
Det legges mye ressurser i å hjelpe kommunene med å ta bruk teknologiske løsninger, bl.a. gjennom Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Likevel opplever mange kommuner store utfordringer når de prøver å implementere teknologien i tjenestene. Dette gjelder særlig de minste kommunene. Små kommuner oppgir at de har utfordringer med ressurser, kompetanse, forankring og utskiftinger blant nøkkelpersoner (Nasjonalt velferdsteknologiprogram, 2021, s. 4), noe som kan henge sammen med at ansvar og oppgaver er fordelt på få personer.
Metode
Jeg har gjennomgått kommunene sitt planverk som er relevant i denne sammenhengen, intervjuet kommunalsjefene for helse og omsorg individuelt, og samlet alle velferdsteknologikoordinatorene i en fokusgruppesamtale. Dette dannet bakgrunnen for det videre arbeidet.
Resultat
Jeg fant at noen kommuner har planer som omtaler velferdsteknologi og ehelse, mens andre har ikke det. Det som finnes av omtale, er på generelt nivå, og det følges i liten grad opp med konkrete prioriteringer eller tiltak.
Flere av kommunalsjefene beskrev at de ikke hadde klart for seg hvor omfattende og kompleks implementeringen kom til å bli, at de ikke hadde satt seg tilstrekkelig inn i hva implementeringen krevde og at det dermed ble satt av for lite ressurser. En av kommunalsjefene:
[Jeg] var ikke tett nok på i starten [av implementeringen], det er lederens oppgave å forstå hvor viktig alt som ligger bak [implementeringen] er. Som leder har [jeg] kanskje ikke fungert godt nok i implementeringsprosessen.
Jeg [regnet med at] de ansatte [skulle ta ansvaret], og så skjønte jeg etterhvert at det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle hengt mye mer på selv.
Koordinatorene gir det samme inntrykket, dette sa en av dem:
Den gangen, da vi startet opp, så vil vel jeg tro at ledelsen ikke skjønte hvor mye jobb det her var og hva det egentlig gikk ut på. [Ledelsen hadde] ikke forståelse for hvor mye tid som brukes i forkant, før implementeringen, og etter at det er implementert.
Vi ser her at kommunene satte i gang arbeidet med å ta i bruk velferdsteknologi uten å være forberedt på hva som kreves for å få til en vellykket implementering. En av konsekvensene av dette var at det ble satt av for lite ressurser til å gjennomføre de komplekse prosessene.
Tjenesteytende avdelinger klarte ikke å frigjøre personale til nødvendig opplæring og heller ikke gi tid til superbrukere fordi det var satt av begrenset med ressurser til å gjennomføre implementeringen. Det har gjort at koordinatorene, som skulle hatt et overordnet koordineringsansvar, i flere av kommunene i stedet fikk ansvar for drift av velferdsteknologien i avdelingene. Dette bidro også til å bremse implementeringen av nye teknologiske løsninger, i og med at det ble mindre tid til de overordnede oppgavene.
Enhet for tjenestetildeling i hver kommune kunne hatt et vesentlig bidrag til å fremme implementeringen. Flere av kommunene har uttrykt et mål om at velferdsteknologi blir vurdert på lik linje som øvrige tiltak, men dette er ikke blitt iverksatt i tilstrekkelig grad. Koordinatorene i fokusgruppa oppga at mangelfull kjennskap til velferdsteknologi hos enhet for tjenestetildeling var grunnen til dette.
Ansvaret for å implementere de nye løsningene ble verken tilstrekkelig beskrevet, plassert eller fulgt opp med ressurser til at tjenesteytende avdelinger ble i stand til å ta i bruk velferdsteknologi som en del av sine tjenester. Det var til en viss grad tilfeldig hvilke teknologiske løsninger som ble tatt i bruk, og tjenesteytere og deres ledere lente seg på koordinatorene i stedet for selv å ta ansvar.
Kommunene har opprettholdt samarbeidet etter at prosjektet var avsluttet. Jevnlige møter mellom koordinatorene i kommunene bidrar til erfaringsutveksling, de drøfter spørsmål som kan tas videre til IKT-avdelingen, kommunalsjefene eller teknologileverandør. Dette oppleves som nyttig, og bidrar positivt til implementeringen.
Studien har belyst en del av utfordringene omkring implementering av velferdsteknologi i mindre kommuner. Dette er i tråd med det som er kommet fram gjennom forskning, i evalueringer og gevinstrapporter, samtidig som det peker på betydningen av forankring i de øvre ledernivåene. Det er ikke tilstrekkelig å vedta at teknologi skal implementeres. Et vedtak må følges opp med ressurser, kompetanseheving og involvering.
Konklusjon
Det er fortsatt utfordrende å prioritere ressurser til implementeringsarbeidet. Hvordan skal kommunen klare å frigjøre de nødvendige ressursene i en tid med strammere økonomi og stadig mindre tilgang på fagfolk? Det blir viktig å legge vekt på:
- Lederne på alle nivå må engasjere seg. De må ta inn over seg at dersom kommunen skal få nytte av velferdsteknologi, kommer det til å være krevende både mht. økonomi og arbeidstid, noe som må vises i alle planer.
- Ledelsen i kommunen må få tydelig fram at endringene er nødvendige for at kommunen skal kunne oppfylle sine forpliktelser i framtida, og at endringene skal gjennomføres. Denne forståelsen må formidles til alle ledd og alle nivå i organisasjonen.
Litteraturhenvisning
Nasjonalt velferdsteknologiprogram. (2021). Tredje gevinstrealiseringsrapport. En kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt Velferdsteknologiprogram.
