Publisert: 30.07.2024
Av Marie-Louise Jakobsen
Masteroppgave i statsvitenskap ved UiO
Masteroppgave: I krysningspunktet mellom sikkerhet og omsorg
Gjennom en kvalitativ casestudie av Oslo politidistrikt (OPD), som inkluderer semi-strukturerte intervjuer og innholdsanalyse, har denne masteroppgaven fokusert på radikaliseringskontaktenes evne til å balansere rollene som sikkerhets- og sosiale aktører under varierte og komplekse forhold. Studien utforsker videre gjennom dette også de utfordringene og mulighetene som oppstår når de to rollene kombineres og balanseres i forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme.
Oppgavens problemstilling lyder derfor som følger: «Hvordan balanserer politiets radikaliseringskontakter deres doble funksjon som sikkerhets- og sosial aktør, og hvilke utfordringer og muligheter oppstår som følge av denne sammensmeltingen av oppgaver?».
Dette dypdykket i forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, med et spesielt fokus på politiets rolle, grunner i flere forhold. For det første fikk politiet gjennom handlingsplanene mot radikalisering og voldelige ekstremisme i 2014 og 2020 et større ansvar enn tidligere, gjennom en ny rolle som i siste handlingsplan er omtalt som radikaliseringskontakter (Justis- og beredskapsdepartementet, 2020a, s. 19). Via dette beveget politiet seg inn i en rolle som tidligere har vært forbeholdt sikkerhetstjenesten, og markerte et stort ansvar (Tandberg & Ravndal, 2023, s. 25). Deres hovedoppgave har siden 2014 vært å være et kontaktpunkt for resten av samfunnet ved bekymring om radikalisering og voldelig ekstremisme (Justis- og beredskapsdepartementet, 2014a, s. 20). Med dette ansvaret skal de koordinere og samordne politidistriktets innsats i arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme og slik sørge for en enhetlig arbeidsmetode i forebyggingen (Politidirektoratet, 2017, ss. 88-89). En avgjørende del av arbeidsmetoden er videre å gjennomføre samtaler med individer hvor det er mistanke om ekstreme holdninger eller gjerninger (Politidirektoratet, 2017, s. 90). I forskersamfunnet bemerkes det likevel at til tross for økt satsning og utvidelse av forebyggingsarbeidet på feltet, er det fortsatt et stort gap i vitenskapelig kunnskap på tiltakenes effekt og påvirkning på samfunnet (Ellefsen, Sjoen, & Jämte, 2023, s. 116). Dette med særlig hensyn til at utviklingen i politikken også har ført til at skillelinjene mellom sosial, utdannings- og sikkerhetspolitikk blir mindre tydelige (Ellefsen et al., 2023, s. 121).
I praksis er radikaliseringskontakt-ordningen etablert i hele Norge, med minst en radikaliseringskontakt per politidistrikt (Politidirektoratet, 2017, s. 89). I større kommuner er det derimot organisert flere radikaliseringskontakter. OPD er en av disse, og dessuten den kommunen hvor ordningen er beregnet å være mest omfattende etablert (Tandberg & Ravndal, 2023, s. 30). Med bakgrunn i dette er studien basert på Oslo politidistrikt som case. Til tross for at oppgaven er begrenset til et politidistrikt og da Oslo kommune, forventes funnene å ha generell relevans, idet radikaliseringskontaktene over hele landet er tillagt de samme oppgavene og dermed står overfor lignende utfordringer. For å besvare problemstillingen ble dokumentene «Evaluering av radikaliseringskontakt-ordningen», «25.juni rapporten» og «Evaluering av politiets og PSTs håndtering av terrorhendelsen i Bærum i 2019» først analysert gjennom NVivo. Videre ble det utført fire intervjuer med radikaliseringskontakter i Oslo politidistrikt, med et ønske om mer dybde til resultatene fra innholdsanalysen. Det hele ble så analysert og diskutert gjennom et teoretisk rammeverk bestående av relevant forskning, teori og modeller på forebyggingsfeltet, deriblant Bjørgos helhetlige modell for forebygging.
Oppgavens funn indikerer at radikaliseringskontaktene til tross for mange suksesshistorier også står overfor betydelige utfordringer i å forene sikkerhets- og omsorgsaspekter i sitt arbeid. Dette er bestående av deres ønske i å avklare en sikkerhetstrussel, samtidig som man skal hjelpe et individ. På den ene siden har radikaliseringskontaktenes arbeid potensialet til å spille en kritisk rolle i forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme gjennom tidlig intervensjon og støtte, noe som viser til hvilke muligheter som hører til den dualistiske rollen de har. På den andre siden viser studien at sammensmeltingen av sikkerhets- og sosialfunksjonene kan skape rollekonflikter og dilemmaer, som både kan kompromittere tilliten de er avhengige av i kontakt med individer og derav også deres effektivitet i arbeidet med gitte målgrupper og individer. Et hovedfunn er derfor at politiets doble rolle kan fungere mer effektivt og har større muligheter i situasjoner hvor forebygging av radikalisering «i lettere forstand» er av større prioritet, mens man i de verre tilfellene, hvor et individ er dypere inn i en radikaliseringsprosess og behovet for intervensjon er større, møter på større utfordringer i å forene sikkerhet med det sosiale aspektet. På denne måten øker også sannsynligheten for at visse individer «faller mellom», og derfor ikke får den oppfølgingen det er behov for. Den større utfordringen er at dette mulig også er de individer man helst ønsker å nå, basert på at vanskelighetene virker å være størst med de som er mer radikalisert.
Studien viser videre at radikaliseringskontaktene ofte konfronteres med utfordringer relatert til uklarhet og inkonsistens i retningslinjer og mål, noe som også kompromitterer deres evne til å inneha begge roller effektivt da jobben krever stor tilpasning og objektivitet underveis. I praksis har dette plassert radikaliseringskontaktene i en posisjon hvor de beveger seg gjennom etterretningshjulet på egenhånd, og står alene med ansvaret om å gjøre objektive og riktige valg tilknyttet forebygging med individer. Denne rollekombinasjonen krever videre mye av radikaliseringskontaktene i form av skjønn og fleksibilitet, som ofte må tilpasses dynamisk basert på individuelle caser og situasjoner. Dette har imidlertid reist spørsmålet om et større behov for klarere politikk og mer definerte protokoller på området, dersom man ønsker en ordning som forebygger i bredden og dybden. Mye av årsaken til dette virker å vær hvor avhengige radikaliseringskontaktene er av tillitt og gode relasjoner med individer. Min bekymring basert på dette har vært at handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme mulig tar for lett på at radikaliseringskontaktene skal kunne forebygge begge deler med like virkemidler, til tross for dets mulig ulike mål og implikasjoner, samtidig med manglende presise retningslinjer for hvordan arbeidet skal gjøres. Dette fremhever imidlertid også et behov i å forbedre både koordinering og retningslinjer, sammen med mulige måle- og vurderingsmetoder, slik at man også kan evaluere og systematisere tiltakenes effektivitet over ulike tilfeller og derav gjøre de nødvendige endringer.
Alt i alt er radikaliseringskontaktene gjennom handlingsplanene mot radikalisering og voldelig ekstremisme gitt en rolle med enorm kompleksitet, men mulig uten den nødvendige støtten for å kunne nå alle som trenger det. Til slutt, til tross for at oppgaven er en casestudie og dermed kan ha begrensende mulighet til å si noe om resten av Norge, er også radikaliseringskontaktene i politidistriktene ellers i landet plassert under den samme dualistiske rollen. Studien bidrar på denne måten med innsikt som kan bidra til politiets strategiske planlegging og implementering av forebyggende tiltak i alle Norges politidistrikter, og derav også kommuner.
