Etter- og videreutdanningen er kostbar, men effektfull

Det er allerede store kompetansebehov innenfor flere tjenesteområder i mange kommuner, og fremtiden bringer med seg flere nye krav til kunnskap og kompetanse. Befolkningssammensetningen endrer seg. Vi blir stadig flere eldre, og med det øker behovet for flere ansatte i helse- og omsorgstjenestene. Den raske teknologiske utviklingen kan gjøre at utdanning og kompetanse blir fortere utdatert og krever faglig påfyll.

Hvordan finansieres etter - og videreutdanningen?

Deler av arbeidslivet framover vil preges av knapphet på relevant arbeidskraft. Muligheten for å rekruttere en del av den nødvendige kompetansen vil i noen tilfeller være begrenset. Det er derfor viktig å utvikle kompetansen til de som allerede er i arbeid. For å sikre at samfunnet imøtekommer det økte behovet for livslang læring, er det viktig med et system for etter- og videreutdanning med tilstrekkelig og bærekraftig finansiering.

Nå har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) på oppdrag fra KS undersøkt ordninger for finansiering av etter- og videreutdanning i kommuner og fylkeskommuner. SØA har sett på hvilke finansieringsordninger kommunesektoren benytter seg av i dag, erfaringer med ordningene og tanker om mulige nye ordninger.

- Rapporten gir et nyttig kunnskapsgrunnlag. Samtidig er det viktig at forslag og anbefalinger om endringer i finansieringen av etter- og videreutdanning sees i en helhetlig sammenheng, sier Anne-Cathrine Hjertaas, avdelingsdirektør i KS.

Les rapporten om finansiering av etter- og videreutdanning i kommunesektoren

Virkemidlene har effekt

SØA finner at avstanden mellom dagens kompetanse og kompetansebehov ser ut til å være størst innen helse- og omsorgstjenester. Her oppgir 19 prosent av respondentene at det er stor eller svært stor avstand og 55 prosent noe avstand. Også i undervisningstjenestene oppgir en forholdsvis stor andel av kommunal- og fylkeskommunalsjefene at det er stor eller noe avstand mellom faktisk kompetanse og kompetansebehovet.

For å stimulere ansatte til å ta etter- og videreutdanning bruker kommunene og fylkeskommunene ulike virkemidler. SØAs undersøkelse viser at eksisterende virkemidler bidrar til kompetanseinvesteringer som ellers ikke ville blitt gjennomført. Lønn til de ansatte under utdanning er helt sentralt for at de ansatte skal være villige til å delta i etter- og videreutdanning. Samtidig svarer over 40 prosent at statlige stipendordninger i stor eller svært stor grad bidrar til investeringer i kompetanse som ellers ikke ville ha blitt gjennomført.

Endringer i arbeidshverdagen, blant annet som følge av hurtig teknologisk utvikling, stiller økte krav til både arbeidstakere og arbeidsgivere. Her må alle ta sitt ansvar.

Lønnet utdanningspermisjon er den mest utbredte ordningen innenfor de fleste tjenesteområder, og brukes hyppigst innen helse- og omsorgstjenestene. Mange opplever at virkemiddelbruken for å stimulere til etter- og videreutdanning er skjevt fordelt mellom tjenesteområder, og at særlig skoleområdet har vært heldige med gode ordninger. Flere av kommunal- og fylkeskommunalsjefene har tatt til orde for liknende ordninger også for ansatte i øvrige tjenesteområder, og særlig for helse- og omsorgsmedarbeidere

Kostbart for kommunene

Etter- og videreutdanning er kostbart for kommunesektoren. I 2018 ble 4,7 milliarder kroner brukt på etter- og videreutdanning. Grove estimater tilsier at tallet i 2040 vil være 6,1 milliarder kroner.

For kommuner og fylkeskommuner er det spesielt tidsbruken og de direkte kostnadene som representerer de største barrierene for investeringer i kompetanse. Aller viktigst er den ansattes fravær. Det skyldes kostnader til vikarer, men også at det i mange kommuner ikke finnes kvalifiserte vikarer. Sektoren evne til å finansiere tilstrekkelige investeringer i kompetanse for å holde tritt med den teknologiske utviklingen vil derfor være avhengig av statlige tilskudd.

For å oppfylle statlig vedtatte kompetansekrav, fremhever SØA at det som regel er helt nødvendig med økonomiske overføringer. Statlige økonomiske tiltakspakker må følge nye kompetansereformer, slik at kommunesektoren har mulighet til å gjennomføre arbeidet. De statlige stønadsordninger er for mange av kommunene og fylkeskommunene helt avgjørende for etter- og videreutdanning i en ellers trang kommuneøkonomi.

Er det andre aktuelle virkemidler?

SØA har også undersøkt hvilke tanker kommuner og fylkeskommuner har rundt nye ordninger for finansiering av etter- og videreutdanning som går på tvers av tjenesteområder. SØA spurte spesifikt om i hvilken grad følgende nye ordninger kan bidra til økte kompetanseinvesteringer:

• tvungen sparing i kompetansefond
• øremerkede kompetansemidler gjennom inntektssystemet
• økt bruk av utdanningsstillinger
• innføring av en ordning tilsvarende dagens ordninger for lærere for andre tjenesteområder

Blant de drøyt 500 kommunal- og fylkeskommunalsjefene som har besvart spørsmålet, stiller flest seg positive til øremerkede kompetanseinvesteringer gjennom inntektssystemet. 54 prosent mener en slik ordning i stor eller svært stor grad vil bidra til investeringer utover hva dagens ordninger bidrar med.

Respondentene er også positive til å hente elementer fra dagens ordninger for lærere til andre tjenesteområder, samt økt bruk av utdanningsstillinger der den ansatte binder seg til å arbeide i kommunen i en periode etter endt utdanning. Flere er negative til en ordning med pålagt sparing i kompetansefond.

Funnene i rapporten vil bli fulgt opp i dialog med flere medlemsgrupper og vil bli avstemt med andre innspill til den bebudede rapporten fra Ekspertutvalget om etter- og videreutdanning. Utvalgets rapport legges fram i begynnelsen av juni 2019.