Støtte lokal klima- og miljøpolitikk

Kommunene og fylkeskommunene er helt sentrale for at Norge skal innfri sine internasjonale forpliktelser på klima- og miljøområdet og må sikres muligheter til å ta et aktivt lederskap i overgangen til et klima- og miljøvennlig samfunn.  Her er KS forslag til politiske tiltak som kan øke handlingsrommet for en offensiv lokal klima- og miljøpolitikk:

• Sikre tilgang til økonomiske virkemidler og nødvendige verktøy for omstilling til lavutslippssamfunnet, som foreslått i Klimakur 2030.

Kommunene og fylkeskommunene er i kraft av rollene som planlegger, myndighetsutøver, tjenesteprodusent, innkjøper, eier av infrastruktur, samfunnsutvikler og ansvarlig for all kollektivtrafikk utenom tog, en sentral aktør for å få ned klimagassutslippene og gjennomføre omstilling til et lavutslippssamfunn. For å utløse dette handlingsrommet må det komme på plass nye virkemidler både for enkelttiltak og gjennomgripende omstilling.

• Sikre dekning av merkostnader for utslippsfrie transportløsninger i kommunesektoren.

Skal Norge nå nasjonale klimamål, må også kollektivtrafikken bli utslippsfri. Samtidig er det dokumentert at de fylkeskommunene som går foran og faser inn utslippsfrie løsninger får store merkostnader som aktører med tradisjonelle løsninger slipper. Dette gjør det nødvendig å få på plass forutsigbare finansieringsordninger som bidrar til den nødvendige omstillingen.

• Forsterke byvekstavtalene, både i byområder som har slike avtaler og i nye områder.

Byvekstavtalen har vist seg som et effektivt virkemiddel for gjennomføring av samordnede areal- og transporttiltak i de fire største byområdene. Likevel er det fortsatt ikke innledet forhandlinger med de nest største byområdene. I tillegg har fem andre større byområder over store deler av landet søkt om å bli del av ordningen. Samtidig er det behov for ytterligere investeringsmidler i de største byene egge til rette for at kommunenes arealbruk blir sterkere vektlagt i forhandlinger om byvekstavtaler.

Arealbruk som bygger opp under kollektivtransport, sykling, gåing og kortere kjøreavstander er viktig for å nå nullvekstmålet i storbyene. Mens vi lenge har kunnet regne på effekt av endringer i selve transportnettet, har det til nå vært vanskelig å tallfeste hvordan vi gjennom arealplanlegging kan bidra til ønsket utvikling. Et arealdataverktøy som fungerer sammen med transportmodellene er nå utviklet og testet i fire byområder. I løpet av 2022 tas det sikte på at alle storbyområdene har tatt verktøyet i bruk. Dermed blir det viktig å få på plass et felles system for kommunal og statlig bruk av verktøyet.

• Gå systematisk gjennom og endre statlig regelverk slik at det gir kommunesektoren økte muligheter til å nå mål om utslippskutt og ivareta miljøhensyn lokalt og nasjonalt, blant annet gjennom å tydeliggjøre kommunenes handlingsrom under plan- og bygningsloven.

Mange kommuner arbeider med planer om utslippsfrie soner og for eksempel å få på plass bestemmelser om materialbruk og andre krav, som energi- og funksjonskrav i reguleringsplaner. Det vil kunne være viktig å pålegge betaling på private parkeringsarealer, minst tilsvarende pris for parkering på kommunal grunn. Mange ønsker også å kunne organisere og regulere tilbudet av elsparkesykler innenfor sine grenser. I for eksempel vindkraftsaker er kommunene lokal forurensningsmyndighet. Dette omfatter også støy. Vilkårene for støy som er satt av NVE i MTA-planene blir bindende. Vedtak truffet av kommunene som forurensningsmyndighet blir satt til side. Dette gjør det nødvendig å få en gjennomgang av hjemlene for slike tiltak.

• Arbeide sammen med kommuner og fylkeskommuner om oppfølging av kunnskapsgrunnlaget Klimakur 2030.

Klimakur 2030 gir en god samlet oversikt over hvordan potensialet for utslippskutt i kommunesektoren. I Klimakur 2030 legges det også vekt på at de største kuttene kan oppnås i samarbeid mellom stat, kommunesektor og andre aktører. Dette gjør det nødvendig å forsterke samarbeidet mellom stat og kommunesektor om de tiltakene som kan bidra til oppnåelse av nasjonale klimamål.

• Sikre at statistikk over kommunale klimautslipp publiseres årlig og senest et halvt år etter avsluttet år.

Den kommunefordelte utslippsstatistikken publiseres av Miljødirektoratet over ett år etter avsluttet år. Statistikken viser tendensen i utviklingen av utslippene, men ikke utslippseffekten av de tiltakene som gjennomføres i kommunene eller fylkene. Mange kommuner og fylker lager nå klimabudsjetter for å tydeliggjøre klimakonsekvensen av tiltak som budsjetteres i budsjett og økonomiplan. Det er dermed et betydelig behov både for hyppigere og mer detaljert statistikk.

• Stille nødvendige virkemidler til rådighet for å styrke selvforsyningsgraden og legge til rette for et klimavennlig landbruk.

Kommunene har en viktig rolle som planmyndighet når det gjelder bærekraftig arealbruk. Fylkeskommunene har dessuten fått en utvidet rolle på landbruksområdet etter regionreformen. På tross av større ansvar har ikke fylkeskommunene fått tilstrekkelige virkemidler for å fylle denne rollen.

• Innrette beskatningen av vannkraftverk slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme vannkraftprosjekter blir gjennomført.
• Sikre at kommunene som stiller areal til disposisjon for utnyttelse av naturressurser som vann, vind og sjø får inntekter, gjennom lovfestede ordninger.

Kommuner som stiller ressurser til rådighet må kompenseres for ulempene og i tillegg få en rettmessig del av verdiskapingen, gjerne gjennom en grunnrente-liknende skattlegging. Det bør også utredes hvordan bærekraftig turisme kan finansieres.

• Gjennomføre et kompetanseløft for å sikre at hensynet til klimaendringer kommer inn i all planlegging.
• Sørge for relevant og oppdatert kunnskap om lokale klimaendringer og sikre økonomiske virkemidler til klimatilpasning samt bedre finansieringsordninger for både reparasjon og forebyggende tiltak mot flom og skred.

Norge opplever mer ekstremvær, skred, flom og overvannsproblemer enn tidligere og økt skadeomfang. Det er derfor behov for en opptrappingsplan/løft for klimatilpasning som øker kompetanse og kapasitet i kommunene. Temperaturøkninger gir også endringer i økosystemer og naturmangfold og krever i tillegg omfattende tiltak mot bl.a. råteskader i bygg og for fortsatt god drikkevannskvalitet. Det umiddelbare behovet for flom- og skredtiltak - der folk bor - er om lag 4 milliarder kroner. Med dagens tilskudd til forebyggende sikringstiltak vil det ta om lag 20 år før de mest akutte områdene er håndtert. Det er også behov for endringer i dagens skadeerstatningsordninger som kompenserer for klimaendringene.

• Sørge for at detaljplaner og miljø- transport og anleggsplaner (MTA) for vindkraft planlegges i medhold av plan- og bygningsloven og ikke energiloven, uten mulighet for statlig plan.

Etter at konsesjon for et planområde til et vindkraftverk er gitt, skal det utarbeides en såkalt miljø-, transport og anleggsplan. I dag erstatter denne planen normale reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven med tilhørende medvirknings- og åpenhetskrav. Vi har i mange saker sett at staten har gitt konsesjonen virking som statlig plan når kommuner har nektet å gi dispensasjon fra sin arealplan. Dagens praksis er en meget stor inngripen i det lokale selvstyret.

• Styrke ressurser i kommunesektoren for å ta vare på arters leveområder og biologisk mangfold, sikrer vannressursene, ivaretar naturressursgrunnlaget og styrker matproduksjonen.

FNs naturpanels rapport fra 2019 er en av mange rapporter de siste årene som peker på meget store utfordringer knyttet til tap av natur. Kommunene og fylkeskommunene kan i kraft av sine ulike roller legge til rette for å ta vare på arters leveområder og biologisk mangfold, sikre vannressursene, ivareta naturressursgrunnlaget og styrker matproduksjonen. Tilstrekkelig kapasitet og god samhandling med statlige sektormyndigheter er nøkkelfaktorer for å lykkes.

• Få på plass et utvidet produsentansvar hvor det stilles krav til produkters utforming og innhold for å nå målet om 65 prosent materialgjenvinning i 2035.

Mange produkter produseres på en måte som gjør at de ikke egner seg for gjenvinning. For eksempel kan et plastlaminat inneholde flere lag med forskjellige plastprodukter som er støpt sammen, slik at de ikke kan skilles ut igjen til nye råvarer. Syntetiske tekstiler er et annet eksempel på det samme. Slike spørsmål kan derfor best løses gjennom et utvidet produsentansvar.

• Sørge for at det skapes et marked for sekundære råvarer som kan utvinnes fra avfall.

Det er fortsatt enklere og billigere å bruke primære råvarer, slik at det trolig bare er gjennom regulatoriske tiltak at det kan skapes tilstrekkelig etterspørsel etter resirkulerte materialer. Et slikt tiltak kan være offentlige krav om at bestemte produkter skal inneholde en viss andel sekundære råvarer.

• Gi kommunesektorens selskaper tilgang til samme finansieringsmekanismer som private selskaper for investeringer i nye tekniske løsninger for materialgjenvinning.

Skal avfall som nå går til forbrenning eller deponi kunne materialgjenvinnes, må det også tas i bruk ny utsorterings- og gjenvinningsteknologi. Dette vil kreve betydelige investeringer over store deler av landet. Samtidig må det drives teknologiutvikling. Ettersom kommunesektoren har ansvaret for å håndtere alt husholdningsavfall, er det viktig at den har tilgang til samme finansieringsmekanismene som private avfallsselskaper.