Sikre bærekraftige velferdstjenester

Velferdstjenestene retter seg mot innbyggere i alle livsfaser og utgjør hovedtyngden i det samlede tjenestetilbudet fra kommunene. Bærekraftige tjenester til innbyggerne med høy kvalitet forutsetter frihet til lokal tilpasning. Her er KS forslag til politiske tiltak for bærekraftige tjenester:

• Prioritere utviklingen av flere nasjonale kvalitetsindikatorer for helse og omsorgstjenester i kommunene.

Utviklingen av bedre kvalitetsindikatorer for helse - og omsorgstjenester i kommunene går langsomt. Det er behov for å styrke dette arbeidet for å gi nasjonale og lokale myndigheter bedre sammenligningsgrunnlag for tjenestene.

• Ta initiativ til å prøve ut ordninger hvor utvalgte kommuner får ansvar for deler av de statlige arbeidsmarkedstiltakene.

Det at mange står utenfor arbeidslivet på grunn av helseutfordringer og/eller manglende kompetanse er en betydelig og økende samfunnsutfordring med stor betydning for framtidens bærekraft i vårt velferdssystem. Vi som samfunn lykkes ikke godt nok på dette området. Mange kommuner ønsker å prøve ut ordninger hvor de gis et større ansvar for arbeidsmarkedsområdet, både finansielt og når det gjelder tjenester og oppgaveløsing. Det ligger et potensiale for å få flere inn i arbeid gjennom å i større grad se de kommunale velferdstjenestene i sammenheng med den statlige innsatsen på arbeidsmarkedsområdet.

• Legge til rette for mer stabil og forutsigbar bosetting av flyktninger, og gi kommunene tilstrekkelig handlefrihet i integreringsarbeidet.

Svingninger i bosettingsbehovet påvirker kommunenes mulighet til å bygge opp gode og effektive tiltak, og beholde viktig kompetanse i integreringsarbeidet. Bærekraftig integrering avhenger av at flest mulig nyankomne får en varig tilknytning til arbeids- og samfunnsliv. For å lykkes med dette er det avgjørende at det gis rom for at kommunenes innsats kan tilpasses etter lokale behov og muligheter.

• Gi fylkeskommunene et større ansvar for den regionale integreringspolitikken.

Det ligger et stort potensial for bedre integrering gjennom større regional samordning. Dette er kjent gjennom regionreformen. Både når det dreier seg om sammenhengen mellom regionalt kompetansebehov og videregående opplæring, innvandreres næringsetablering, og bekjempelse av negativ sosial kontroll, kan integreringen nyte godt av et sterkere fylkeskommunalt grep om politikkområdet. Da er det avgjørende at større fylkeskommuner også gis en reell mulighet til å påvirke utviklingen. Ordningen med minoritetsrådgivere i videregående skole bør overføres til fylkeskommunene.

• Utvikle tiltak og strategier mot barnefattigdom og ulike former for utenforskap sammen med kommunesektoren.

Kommunesektoren legger til rette for trivsel, attraktive sentra, gode møteplasser, inkludering, flere som fullfører videregående opplæring og sosial utjevning. Sosial bærekraft, utenforskap og ensomhet er komplekse utfordringer som må løses gjennom innsats fra flere sektorer, og med rom for å finne innovative løsninger i samarbeid med flere aktører.

• Utrede statlig ettergivelse av studielån for helsepersonell som vil binde seg til arbeid i kommunesektoren.

Allerede nå har mange kommuner utfordringer med å rekruttere helsepersonell, samtidig som oppgavetilfanget som krever helsepersonell stadig blir større. Sammen med mer bruk av heltid og mer fleksible arbeidstidsordninger er dette et virkemiddel som bør vurderes for at flere vil rekrutteres for arbeid i kommunal sektor.

• Stimulere til at både eldre og yngre kan ta ansvar for å tilpasse sin bolig til egne behov både med hjelpemidler og bruk av trygghetsskapende teknologi.

I takt med at flere enkle hjelpemidler og trygghetsskapende teknologi blir tilgjengelige som

«hyllevare» blir mulighetene større for at flere kan ta i bruk og tilpasse egen bolig for nåværende og fremtidige behov.

• Gi bedre incentiver til en mer ambulant spesialisthelsetjeneste ute i kommunene til beste for mennesker med psykiske lidelser.

Å forebygge mer alvorlig forløp av psykiske lidelser kan gi mer bærekraftig omsorg og et bedre liv for de som sliter med uhelse gjennom mange år. Kommunene ønsker en mer ambulant spesialisthelsetjeneste ut i alle kommuner. Da må det utarbeides incentiver for spesialist til å faktisk komme ut.

• Videreutvikle ordningen med toppfinansiering av kommunale ressurskrevende omsorgstjenester slik at personer som omfattes av ordningen ved fylte 67 år inkluderes videre, og sikre tilstrekkelig økonomi til ordningen.

Tilskuddet til ressurskrevende tjenester innebærer en toppfinansiering av særlig store utgifter til tjenester for enkeltbrukere. Det har vært en kostnadsovervelting fra stat til kommune på ressurskrevende tjenester, og ordningen er svekket. Det er også en økende utfordring at personer som fyller 67 år tas ut av ordningen selv om tjenestebehovet er uforandret.

• Unngå særlige krav og sterke føringer til organisering, bemanning og innretning av helse og omsorgstjenestene både i lov, forskrift og i nasjonale retningslinjer.

Omfanget av nasjonale styringssignaler eller standardiserte pakker som i praksis legger sterke føringer for organisering øker. Dette binder kommunene slik at det blir vanskelig å finne fleksible løsninger innenfor helse og omsorg. Det er viktig med gode rammebetingelser og fleksibilitet i lovverket som fremmer mulighet for organisering av tjenester med høy kontinuitet i bemanningen (heltidskultur).

• Sikre et videre arbeid med et digitalt løft for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Det har over flere år vært arbeidet med visjonen om Én innbygger én journal for å sikre sammenhengende og gode helsetjenester. I kommunesektoren er det stor oppslutning om et felles løft, der målbildet er stegvis utvikling av en åpen løsning som sikrer gode tilpassede arbeidsverktøy og samhandling om innbyggernes behov.  Kommunene vil i 2021/2022 ta stilling til videre veivalg. Arbeidet må skje i samarbeid med nasjonale myndigheter og Norsk Helsenett som nasjonal tjenesteleverandør og må videreføres i Stortingsperioden.