Gi større rom for lokaldemokratiet

Beslutninger bør tas så nær innbyggerne som mulig. Kommuner og fylkeskommuner bør gjennom demokratiske prosesser og egne prioriteringer kunne ta selvstendige beslutninger og veivalg. Her er KS forslag til politiske tiltak som gir større lokalt handlingsrom:

• Vektlegge kommunesektorens betydning for å realisere FNs bærekraftsmål nasjonalt og globalt.

Mange av bærekraftsmålene kan kun realiseres med lokal og regional innsats. Den nasjonale politikken må ta utgangspunkt i kommunesektorens behov og etablerte satsinger og strukturer for arbeidet med å levere på FNs bærekraftsmål.

• Styrke fylkeskommunene med nye oppgaver i tråd med hensikten med regionreformen.

Regionreformen må følges opp med nye oppgaver innen næringsutvikling, kompetansepolitikk, integrering, folkehelse, kultur og klima og miljø.

• Styrke kommunene med nye oppgaver og økt myndighet innen blant annet klima, miljø og oppvekst/skole.

Offentlige oppgaver bør legges så nær innbyggerne som mulig. Kommunene kan også ta en større rolle på eksisterende oppgaver enn de har i dag med å få økt myndighet

• Sikre at fylker og kommuner får mer makt, myndighet og midler til å styrke kulturlivet i hele landet.

Kommuner og fylker har sammen med frivillige og private aktører ansvaret for grunnmuren i kulturlivet, som kulturhus og kinoer, museer, samlinger, festivaler og arrangement. Kulturlivet kan spille en svært viktig rolle for å sikre levende lokalsamfunn og et sterkt lokaldemokrati, mangfold og inkludering. Mer makt og midler bør overføres fra sentrale etater til lokale folkevalgte, slik at kulturtilbudet bedre kan tilpasses ulike lokale utfordringer og muligheter. Deler av Kulturrådets midler bør overføres til fylkeskommunene, for eksempel prosjektmidler og driftsstøtte til institusjoner og arrangementer av lokal eller regional karakter. Fordelingen av ansvaret mellom staten og fylkeskommunene for kulturinstitusjoner bør gjennomgås for å sikre ryddigere og mer helhetlige ansvarsforhold.

• Sørge for en kommuneøkonomi som gir handlingsrom for lokale prioriteringer til både velferd og lokal og regional utvikling.

Kommunesektoren opplever at forventningene fra innbyggerne om tjenestetilbudet øker, samtidig som de økonomiske rammene blir strammere. Koronapandemien forsterker utfordringene. Framover blir det enda viktigere med frie inntekter som gir økonomisk handlingsrom. Alle nye oppgaver for kommunal sektor må fullfinansieres for å forhindre kutt i velferdstilbudet på andre områder. Særskilte forventninger fra nasjonale myndigheter bør ikke gis gjennom øremerkede midler, men heller som en begrunnelse for økningen i frie midler.

• Være varsomme med å lovfeste nye individuelle rettigheter og detaljerte krav til hvordan kommunene og fylkeskommunene skal løse oppgavene.

Individuelle rettigheter og detaljerte krav gir behov for dokumentasjon og rapportering. Det tar verdifull tid, som heller burde vært brukt på elever, pasienter og å utbedre tjenestene.

• Unngå nye og utvidede bindende bemanningsnormer i kommunesektoren.

Undersøkelser viser at bemanningsnormene verken løser hovedutfordringene eller bedrer tjenestekvaliteten vesentlig på området de innføres. Bindende bemanningsnormer innskrenker lokalt handlingsrom og binder opp ressursbruken. Kommunene må kutte på andre områder og får dårligere mulighet til å finne gode, innovative og effektivt tilpassede løsninger for å gi et godt samlet tjenestetilbud. Prioriteringsvridningene forsterkes ytterligere dersom normene ikke er fullfinansierte, slik tilfellet blant annet har vært for barnehagenormene.

• Beskytte ytringsfriheten for lokale folkevalgte.

Hets og trusler mot lokale folkevalgte er en fare for demokratiet. Staten må sørge for gode rammer for å forebygge og håndtere hatefulle ytringer og konkrete trusler mot folkevalgte, slik at folkevalgtes ytringsfrihet sikres i praksis.

• Styrke plan- og bygningsloven som verktøy for lokal politisk styring og samordning.

Plan- og bygningsloven bør forenkles slik at kommunene kan behandle samfunnsplanen tidligere i valgperioden og slik bli et bedre verktøy for lokal politisk styring. Sektorlover som omhandler konsesjoner, utbygging, regulering og arealforvaltning har svært ulike koblinger mot plan- og bygningsloven, noe som gir en fragmentert arealforvaltning. Enkelte bestemmelser i sektorlovene bør flyttes til plan- og bygningsloven, slik som detaljplaner og miljø- transport og anleggsplaner (MTA) for vindkraft. Dette skaper større legitimitet for beslutningene.

• Være tilbakeholdne med å bruke innsigelser.

Det lokale innslag i arealforvaltningen er viktig. Ikke minst for å sikre nødvendig aksept for og gjennomføring av vedtak. Større deler av samordningen av arealbruk bør derfor legges til planforvaltningen med kommunene som primær myndighet. Det kan være hensiktsmessig med økt praktisk koordinering av statlige innsigelser til lokale planer. Ubevisst bruk av «samordning» av innsigelser, der ulike hensyn eller interesser står mot hverandre, kan i realiteten føre til at politisk prioriteringer gjøres av statsforvalterne.

• Redusere tilsynstrykket for kommuner og fylkeskommuner for å gi frigjøre tid til tjenesteyting, og heller styrke veiledning og læringsaktiviteter til de som har behov.

Statlig tilsyn er et inngripende styrings- og kontrollvirkemiddel for å sikre regeletterlevelse. Det samlede omfanget av statlig tilsyn bør reduseres for å frigjøre tid til tjenestene. Statlig tilsyn må fortsatt være klart avgrenset til lovlighetstilsyn, av hensyn til legalitetsprinsippet. Som alternativ til tilsyn, bør staten i større grad vurdere andre, mykere statlige virkemidler som veiledning, både for å sikre regeletterlevelse og bedre tjenester.

• Utrede kommunale klageordninger som ivaretar innbyggernes rettssikkerhet, som kan erstatte statlige klageordninger over kommunale vedtak.

Det er en vesentlig inngripen i kommunalt selvstyre at staten er klageinstans for kommunale vedtak. Mange klagesaker har betydelig skjønn i juss, faktum og hensiktsmessighetsvurderinger. Statlige klagevedtak kan skape presedens. Det er problematisk at kommunen, som har økonomisk ansvar, ikke har endelig myndighet til å treffe vedtak, og at viktige beslutninger for kommunene blir avgjort på saksbehandlingsnivå i statlige etater og fylkesmannsembeter.

• Utrede alternative organiseringer og innretninger av dagens ordning med lovlighetskontroll.

Lovlighetskontroll av et vedtak er et viktig vern for mindretallet i kommunestyret, men det er behov for å vurdere alternativer til dagens ordning. Det omfatter hvem som skal uføre lovlighetskontrollen, herunder om det bør legges til et organ knyttet til sivilombudsmannen, hvilke avgjørelser som er egnet og om avgjørelser/uttalelser under lovlighetskontroll skal være rettslig bindende. Det må vurderes hvordan slike avgjørelser kan gjøres mer tilgjengelig og kjent.

• Utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen gjennom tidlig og tett samarbeid med kommunesektoren i saker som berører lokale og regionale myndigheter.

EØS-avtalen setter viktige rammer for kommunesektorens virksomhet. Ikke minst er mange nye EØS-relevante initiativ under utarbeiding innenfor «Europeisk Grønn Giv».

• Arbeide for at norsk bistand i større grad rettes inn mot å bygge kapasitet og bruke kompetansen hos de lokale myndighetene i mottakerlandene.

Lokaldemokratiet er viktig for å løse samfunnsutfordringer og nå FNs bærekraftmål. For å oppnå demokratiutvikling, godt styresett og gode tjenester for utdanning og helse i mottakerlandene må lokale myndigheter få større handlingsrom. Åpne utlysninger uten begrensning for hvem som kan søke, vil være å foretrekke framfor ensidig kanalisering av bistandsmidler gjennom multilaterale kanaler.