Norge og Sverige tenker ulikt om forebygging av ekstremisme

Malmroos Andersson uttrykte seg sterkt kritisk til hvordan statlige myndigheter i Sverige, med sterkt moralsk trykk, nærmest påla alle svenske kommuner å utarbeide lokale handlingsplaner mot radikalisering og ekstremisme – uavhengig av om kommunene har en slik utfordring eller ikke.

At kommunene hadde en handlingsplan ble det viktigste målet på om de tok ekstremismespørsmålet alvorlig. Kommuner som ikke hadde en slik plan ble stilt til veggs av media for ikke å ta et stort samfunnsproblem alvorlig. Hva kommunene faktisk ellers gjorde av forebyggende innsatser for å fremme toleranse, utvikle lokaldemokratiet og motvirke sosial eksklusjon ble underordnet. Det ble derfor om å gjøre for kommunene å utarbeide en plan – og det kan en enkelt gjøre ved å kopiere en annen kommunes plan. 80 prosent av de kommunene som utarbeidet en plan gjorde det uten å utarbeide et bilde av hvordan den lokale situasjonen så ut. Resultatet kan da lett bli at arbeidet blir feilinnrettet, ineffektivt eller et slag i lufta. Problemet i Sverige var en lite klok statlig strategi som presset fram et mindre klokt kommunalt svar.

I følge spesialrådgiver Yngve Carlsson i KS, har vi ikke stilt oss like dumt i Norge.

- Det har også vært stilt klare forventninger til norske kommuner, blant annet fra både statsminister og PST-sjef, om å prioritere arbeidet mot primært islamsk ekstremisme. Men disse forventningene har i hovedsak vært rettet mot de største kommunene hvor det er sannsynlig at en slik utfordring vil oppstå. Selv om forventningene til kommunene i enkelte tilfeller har vært i overkant store, har en ikke falt ned på en så enkel løsning som å avkreve alle landets kommuner en handlingsplan, sier Carlsson.

Carlsson understreker at det slett ikke er ufornuftig å lage en handlingsplan mot ekstremisme, men det viktigste er ikke «å ha en plan», men at en faktisk tar problemet alvorlig der hvor det faktisk eksisterer eller med en viss sannsynlighet vil oppstå. KS tok allerede høsten 2013 initiativ til en større undersøkelse av hvordan noen utvalgte kommuner møtte utfordringen med islamsk ekstremisme. Denne ble gjennomført i årene 2014-2016 av forskningsinstituttet NIBR i fire kommuner som da hadde islamsk ekstremisme som en klar utfordring – Oslo, Fredrikstad, Sarpsborg og Larvik. I tillegg ble også Kristiansand kommune innlemmet i undersøkelsen fordi kommunen hadde erfaringer fra arbeid mot høyreekstremisme for 10-20 år siden.

NIBRs undersøkelse viste at disse kommunene nedla et betydelig arbeid både for å forhindre og forebygge islamsk ekstremisme. Carlsson har et bestemt inntrykk av at også andre større kommuner, som enten har sett at enkeltpersoner har dratt som fremmedkrigere til Syria eller som har vært aktive i ekstreme miljøer i Norge, har tatt dette alvorlig. Det gjelder blant annet storbyene og de fleste større kommunene i det sentrale østlandsområdet.

Den viktigste innsatsen kommunene gjør for å forebygge ekstremisme er trolig det arbeidet som uansett gjøres i de fleste kommuner for å forebygge og forhindre sosial eksklusjon, fremme toleranse og kritisk tenking i skolene, samt utvikle det lokale demokratiet – noe som er viktig siden ekstremisme også er forakt for demokratiet. Dette er noe kommunene gjør uavhengig av om de står overfor et konkret lokalt ekstremismeproblem eller ikke, men det forebygger ekstremisme på lang sikt.