Nylig publiserte Mangset og Miland fra Telemarksforskning artikkelen «Trenger den kommunale kultursektoren staten i ryggen?». Artikkelen undersøker hvordan sentral styring, eller fravær av slik styring, har påvirket kommunal kulturpolitikk og prioriteringer fra rundt 1975 til 2021. Her vises det til at kommunene siden 1980-tallet har prioritert kultur økonomisk, ettersom utgiftene til kultur har ligget stabilt på rundt 4 prosent av de totale driftsutgiftene, uavhengig av statlig intervensjon eller ikke-intervensjon. Med unntak av pandemiåret har vi også siden 2015 hatt en årlig vekst i kommunale kulturbudsjett på 2,2 prosent.

Flere fryktet at kultur ville bli lavere prioritert da hovedutvalgsmodellen som inkluderte rene kulturutvalg ble erstattet av utvalg med flere saksområder, for å oppnå en mer helhetlig ressursbruk. Undersøkelser viser at på tross av endringer i utvalgenes saksområder har kommunesektoren beholdt egne kulturetater. Man fant videre at kommuner med egen kulturetat hadde høyere kulturutgifter, altså så ut til å prioritere kultur høyere, mens politisk organisasjonsmodell hadde mindre å si. Ferske undersøkelser i forbindelse med kommunereformen viser også at andelen kommuner med egen kulturenhet har økt fra 39 prosent i 2019 til 48 prosent i 2022, noe som gjerne skyldes at flere større kommuner har egen kulturetat. Utviklingen av profesjonelle og kommunale kulturadministrasjoner ser generelt ut til å ha hatt større betydning for utviklingen av kommunal kultursektor enn statlig styring.

Samtidig som mange i kulturfeltet etterspør en mer styrende overordnet kulturlov sier også forskningen at de områdene som til og med har egne særlover, dvs. kulturskole og bibliotek, er de områdene som er minst prioritert økonomisk. Det mest påtakelige endringstrekket i kommunal kulturøkonomi de seinere årene er den kraftige økningen i prioritering av kommunale kultur- og idrettsbygg/-anlegg. 

Artikkelen konkluderer med at det er lite som tyder på at kommunene generelt trenger mer statlig styring for å vektlegge dette saksområdet. Dette understøtter KS' poeng med at det ikke er de statlige føringene som løfter kulturpolitikken i kommunesektoren, det er derimot mer tilgang på relevant kunnskap, forståelse av hva som ligger i handlingsrommet og dermed et større eierskap og genuint engasjement, og ikke minst, et faktisk handlingsrom gitt fra staten som sitter på pengesekken.

De fleste spirer vokser nedenfra og opp. Et ønske om sterk styring kan springe ut fra en forståelse av at man selv alltid har rett, det er sjeldent tilfelle. De fleste saker har flere sider, flere problemstillinger og flere muligheter. Dialog er nøkkelen til et enda sterkere kulturpolitisk engasjement til beste for samfunnet.