Hva er en god kulturdebatt?

Debattinnleget har stått på trykk i Subjekt 27. august 2024 og er skrevet av Line Anni Solbakken, spesialrådgiver i KS. 

I mange sammenhenger har nok kulturfeltet stått noe på sidelinjen av de store samfunnsutviklende prosessene, i alle fall strategisk, selv om feltet i stor grad påvirker oss både som enkeltmennesker og som samfunn. Det kan diskuteres hva som er årsaken til at feltet har stått noe på siden, men en av dem kan være at etter 1970-tallets nokså instrumentelle kulturpolitikk, har kulturfeltet opplevd å måtte kjempe for anerkjennelse av kulturens egenverdi, og gjort det til en slik grad at man i praksis kanskje har kapslet feltet inn og gjort det mindre relevant politisk.

I dag fronter stadig flere en anerkjennelse av at det å løfte frem samfunnsverdiene feltet skaper ikke truer egenverdien, som jo er selve katalysatoren for å skape de brede effektene. Feltet kan fint leve litt på siden av resten av samfunnet og utøve en menneskerett til å ytre seg med skråblikk og utfordre våre verdier, men samtidig tjener feltet stort på at rammevilkårene for å gjøre nettopp dette tas inn i politikken som en viktig del av vår infrastruktur for både demokrati, folkehelse, økonomisk verdiskaping, læring, dannelse osv.

Kanskje har vi også i kjølvannet av de noe polariserte verdidebattene i for liten grad utviklet kulturpolitisk relevant kunnskap om kulturfeltet. I enkelte sammenhenger har nok kultur primært blitt sett på som «hyggelig underholdning», men dersom vi dykker litt dypere inn i feltet finner vi at det representerer en kraft som evner å påvirke oss så sterkt at vi kan endre både verdier, handlinger og levealder. Og ja, det er faktisk forsket på det siste.

Dersom feltet skal løftes ytterligere inn i en større politisk kontekst må det møte andre fagområder, ikke bare sine egne. Det må inn på andres arenaer, og det må invitere andre inn på egne arenaer. Det å leve i et uenighetsfellesskap skjerper oss, det får oss til å innse at ikke alle ser på livet på samme måte som oss selv, at det finnes andre referanser, preferanser og argumenter. Det trener oss i å lytte, å reflektere over hva vi selv mener og hvorfor vi mener det, og ikke minst å klare å sette ord på dette for å kunne kommunisere med andre.

Vi har flere eksempler på at utsagn som ses på som kontroversielle i kulturfeltet blir møtt av en tydelig oppgitthet, og det som kunne vært en nyttig debatt ender i et motangrep. Styreleder for Schibsted Media, Kjersti Løken, er blant dem som har adressert denne utfordringen. Da hun ledet Ytringsfrihetskommisjonen og sommeren 2021 ønsket en kjent kulturkritiker velkommen til en arena for kulturdebatt, trakk en rekke kunstnerorganisasjoner seg fra deltagelse på den samme arenaen. Problemstillingen da var uenighet i hva man måtte oppfatte som hets og sjikane, og hvilken kritikk som kunne være en kilde til verdifull debatt.

For litt siden uttalte en ung FrP-politiker at han ville kutte i kunstnerstipendene og flytte pengene over til mer fotball. Ikke uventet ble reaksjonene i kulturfeltet sterke, men den unge politikeren har helt rett i at politikere må gjøre prioriteringer, og da er det feltets oppgave å opplyse om hva kultur tilfører samfunnet, hvordan det kulturelle økosystemet henger sammen, og hvorfor både de profesjonelle yrkesutøverne innen kultur og kulturfrivilligheten alle må være en del av dette.

Senest under Arendalsuka stod direktøren i DSB, Elisabeth Aarsæther, i en debatt med tittelen «Kultur er beredskap» og sa at hun opplevde det krevende å være i dialog med kulturfeltet fordi hun ikke har det samme språket. KS publiserte i 2019 en kronikk der vi tok til orde for et klarere språk i kulturpolitikken. Som fagpersoner innen kulturfeltet kan vi ikke forvente at kulturpolitiske begrep som armlengdes avstand, kulturell grunnmur og det frie feltet er allmenne begrep alle finner et klart og tydelig innhold i. 

Når kulturfeltet møter motstand, kan altså reaksjonene både forstås og forklares. Likevel gjør vi alle klokt i å aktivt oppsøke meningsmotstandere og utfordrere, lytte til dem og forsøke å forstå hvorfor de tenker som de tenker. Skal kulturfeltet posisjonere seg i politisk sammenheng er det flere helt avgjørende punkter hvor vi alle må gjøre hverandre gode. Feltet må bevege seg utenfor egen sektor, skape forståelse, engasjement og allianser innen andre sektorer og fagfelt. Feltet må oppsøke meningsmotstandere, lytte og forsøke å forstå andres logikk som en nyttig trening i egen argumentasjon. Feltet må snakke et språk som er forståelig også utenfor egen sektor. Feltet gjør klokt i å sette seg inn i politikkens logikk og være trygge på at det å løfte frem effektene av kultur ikke truer den helt grunnleggende egenverdien. Ikke minst gjør feltet klokt i å stå mere sammen om overordnede behov fremfor å kjempe for smale særinteresser. Det betyr ikke at særinteressene ikke skal komme frem, men når summen av dem er det politikere møter er det ikke vanskelig å forstå at det er krevende å gjøre prioriteringer.

Det fine er at om det er noen som har forutsetninger for å gå opp nye veier, så er det kulturfeltet.